For halvannet år siden fikk han en sykdom som heter prostatitt, dvs betennelse i prostata. En slik lidelse medfører store smerter og sterk nedsatt allmenntilstand – og for Saiko sin del, lammelse av hele bakparten.

- Bare å avlive, så folkene i hundemiljøet.  Saiko, datteren min Julia og jeg var av en annen mening.

Jeg har en jobb i media som betyr noe reising. Saiko og de andre hundene var på kennel disse dagene for halvannet år siden. Jeg hadde vært ti dager i Budapest i forbindelse med VM i friidrett. Dessverre oppdaget ikke betjeningen på kennelen at Saiko begynte å bli syk. Først samme morgen som jeg var hjemme, fikk jeg en telefon.

-Vil bare si at Saiko ikke er helt i form. Kan du hente han?

Dødssyk

Jeg kastet meg i bilen. Synet som møtte meg var noe helt annet enn en hund som «ikke var helt i form». Han var veldig syk og klarte nesten ikke å gå. Han var blitt mye tynnere. Dette hadde pågått en perioden.Vi satte kursen rett til veterinærklinikken jeg normalt bruker. Etter nitidge undersøkelser, stilte de en diagnose. Prostatitt. Saiko fikk medisiner. Antibiotika. Etter to dager hjemme var det bare å fastslå: Medisinene hjalp ikke.

Saiko ble stadig dårligere og jeg bestemte meg for å oppsøke veterinærvakta på Veterinærhøyskolen på Ås. Der ble Saiko lagt inn.Han veide 31 kilo. Normalt er 38. Det var nesten ikke muskler og fett igjen. Etterhvert kom de frem til samme diagnose som den private klinikken men de skjønte ikke hvorfor han ble svakere og svakere i bakparten. Det ble verre. Til slutt klarte ikke Saiko å gå.

Han var uten reflekser og lam. Gromgutten klarte ikke lenger å stå oppreist. Han lå nede med bakparten da han gjorde fra seg. Å se hunden sin slik er trist og gjør veldig vondt. Nå var det kritisk.

Hva nå?

-Hva gjør vi, spurte jeg? Veterinærene var usikre, men ville gi han mer tid. All ekspertisen de kunne stille opp med, jobbet med han. Normalt sett skal nemlig ikke en betennelse ala prostatitt føre til nevrologiske problemer med lammelser.

Vi kunne se at han fortsatt hadde smerter men det var et eller annet i de øynene hans. En het spesiell glød. Måten han så på meg på, var et stille skrek om hjelp. Han ville leve. Saiko ville leve.

Det var da jeg bestemte meg. Med smertestillende ville jeg forsøke å få han opp på beina igjen. Spørsmålet var: Hvordan?

Jeg lagde en spesialsele som jeg feste under magen hans rett foran ved penis. Således kunne jeg holde han oppe med min venstre hånd samtidig som jeg styrte han med et bånd slik at han fant retningen. Det var tungt. Saiko ga aldri opp. Han ville ut for å gå. han ville snuse. Og det beste av alt: han spiste og drakk.

Fire ganger om dagen

Jeg reiste til veterinærhøyskolen fire ganger om dagen. Første slepte han bare beina etter seg mens jeg holdt han oppe. Vi gikk 20 meter – og så tilbake. Så 40 meter, så 100 meter. Det gikk tre dager, seks dager, ei uke, 14 dager. Etterhvert gjorde han små forsøk på å gå. Det var akkurat som om hjernen forsto at han måtte bevege beina. Et skritt. Et lite fraspark. Så litt bedre koordinasjon for hver dag.

Saiko kom hjem etter ti dager. Han klarte så vidt å stå oppreist fordi han hadde mistet all muskelmasse. Men han var glad. Kosete. Og lente seg på meg med hele sin personlighet. Hver dag tre til fire turer som ble stadig lengre. Etter to måneder klarte han å bevege seg uten å bli holdt oppe. Likevel var det langt igjen. Han var kantete, snublet, var ustø. Ville han noengang bli seg selv igjen?

Dyremishandling?

Å holde en hund som ser såpass redusert ut i live, skaper reaksjoner. Jeg husker en kvinnelig, stor oppdretter av schæferhund. Hun kjeftet på meg. Sa det var dyremishandling å holde han i live. Ja, kanskje det var det. I starten.

Men det var noe i de øynene. Saiko ville leve - jeg tok sjansen på å ville gi han livet tilbake. Egoistisk? Ja sikkert. Man få jo sterke følelser for disse dyra.

Dette utviklet seg selvfølgelig til et dilemma. Hadde han vondt? Nei, sa veterinærene. Jeg så heller ikke tegn til smerter all den tid prostatitten var borte forlengst.

Mye følelser

Det har vært mye følelser. Men i dag har Saiko trosset døden – den så mange dyrevenner ville påføre han. Han løper, leker, går lange turer – og er nesten seg selv slik han var. Han er 10 år og derfor litt stiv, noe om er typisk for en litt eldre herre, Men livsgleden – den har han.

I etterpåklokskapen er jeg glad for at jeg prøvde, at jeg ville, at Saiko ville. Det hadde aldri gått uten denne gyldne kombinasjonen.

Om det var krevende? Ja, veldig. Og ikke minst vondt når man må ta inn over seg alle de følelsene som usikkerhet og en viss sorg innbefatter.

Som ellers i livet, gjelder det å se muligheter, ikke alle problemene. Saiko og jeg gjorde det. Vi så og vi følte. I dag er vi sterkere knyttet til hverandre enn noengang.

På en slik dag er det lov å ta inn over seg følelsen av glede.