Norge er klare for VM. Bare å skrive de ordene gir et lite støt av uvirkelighet. Jubelen runger, optimismen flommer, og det er som om hele landet har bestemt seg for at dette – ja, dette – kan bli sommeren vi skriver oss inn i fotballhistorien. Og det kan det. Vi har kanskje aldri hatt et sterkere landslag, hvert fall ikke et med så mange spillere som er toneangivende i europeisk toppfotball.
Men før vi går helt bananas i troen på at nye bragder står og banker på døra, er det verdt å trekke pusten. Det finnes nemlig ett premiss som skiller Norge fra de store fotball-stormaktene: marginene i toppen er mye, mye mindre for oss.
For la oss være ærlige – hva skjer om Erling Braut Haaland ikke blir klar? Hva om både Antonio Nusa, Alexander Sørloth og Martin Ødegaard går på en smell samtidig? Hva hvis hele forsvarsrekka med Kristoffer Ajer som bærebjelke plutselig må kastes om i siste liten? Det høres dramatisk ut, nesten parodisk, men det er jo nettopp dette som er toppidrett: en skjør miks av flaks og dyktighet.
De største nasjonene kan tåle en skade eller tre. Tyskland har 83 millioner innbyggere og et reservoar av spillere som gjør at de kan miste to-tre stjerner uten at det rokker ved ambisjonene. Norge har 5,5 millioner – vi utvikler ikke ti verdensklassespillere i parallelle rekker på hver posisjon. Når våre beste blir satt ut, går nivået merkbart ned.
Samtidig: Norge blir tatt seriøst. Motstanderne vet at dette er et lag som kan slå hvem som helst på en god dag. Men at vi skal nå langt krever at alt klaffer: fysisk form, skadefri tropp, selvtillit, struktur, kampflyt – og ja, litt medvind.
Det er derfor ikke dumt å minne oss selv på dette: Vi har tidenes mulighet. Vi har kanskje minst like gode sjanser som bronselaget i Berlin i 1936 – kanskje bedre. Men sjansen er samtidig helt avhengig av noe så brutalt konkret som helse.
La oss håpe alle gode krefter står oss bi. Og la oss glede oss – med beina godt plantet på bakken. Norge kan overraske. Men for å gjøre det må stjernene våre være på banen, ikke på behandlingsbenken.
