At de norske fotballgutta feiret som om de hadde vunnet hele VM – både i Milano og på Rådhusplassen i Oslo – fikk enkelte til å se rødt. Ikke minst den svenske TV-profilen Olof Lundh, som kalte hele opptrinnet «patetisk» og mente det var direkte pinlig at Norge feiret en «simpel» kvalifisering som om det var en tittel. Svenskene har alltid hatt en egen evne til å miste humøret når Norge lykkes, men denne gangen traff kritikken helt feil.
Festscenene i Milano og Oslo ble møtt med både sure miner og rynkede fra norske grinebitere også som mente at feiringen var «overdrevet» – som om gleden måtte rasjonaliseres. Men denne VM-kvalifiseringen handler om langt mer enn én plass i et mesterskap. Norge har vunnet over Janteloven, over den nasjonale refleksen som sier «ta det rolig, ikke tro du er noe», og over alle som for få måneder siden mente landslaget var på vei inn i en mørk tunnel uten utgang.
For realiteten er denne: Dette landslaget har reist seg fra et påstått bunnivå med en hel haug av "nesten" kamper. Ståle Solbakken ble avskrevet av halve landet, spillerne ble hånet, og stemningen rundt norsk fotball var på et bunnivå. Nå står den samme gjengen på balkongen på Rådhusplassen, foran titusenvis av jublende nordmenn, som et levende bevis på at motgang kan snus – og at tro kan gjenoppstå.
Vi må forstå alvoret i det som skjedde denne søndagskvelden i Milano: Norge slo Italia på San Siro. Ikke uflaks, ikke tilfeldigheter – ren, skjær dominans. Italia tapper sjelden på hjemmebane, og enda sjeldnere blir de overkjørt. Den arenaen er gjennom tiår kalt fotballens gladiatorhall, et sted der europeiske storlag har kollapset under trykket. Men ikke Norge. For første gang på 25 år er vi klare for VM, og veien dit gikk gjennom en av de mest symbolske og utilnærmelige festningene europeisk fotball har.
At noen da sier vi feirer «for mye», at vi «bare» har kvalifisert oss, er egentlig et nytt eksempel på nettopp den holdningen dette laget har beseiret. Det er Janteloven i arbeid. Det er den delen av vår kultur som mistror entusiasme og misliker massebegeistring. Og ja – det er også litt typisk svensk irritasjon over at Norge gjør det bedre enn dem akkurat nå.
Men feiringen handler ikke bare om fotball. Den handler om håp. Om samfunn. Om hva slags rollemodeller vi ønsker å løfte fram. For hver gang et norsk landslag skaper begeistring, skaper de også noe annet: De trekker barn og unge inn i idretten. De gir dem alternativer til passivitet, utenforskap og – i verste fall – gata. Når Haaland og Ødegaard smiler, jublende og ekte, er det ikke bare underholdning. Det er rekruttering. Det er inspirasjon. Det er et samfunnsgode.
Derfor er det ikke bare lov å feire – det er viktig å feire. Det viser ungdom at vi heier på dem som prøver, at vi verdsetter innsats, og at nederlag ikke er spikeren i kista.
Så til alle sure kommentatorer, både svenske og norske: Dere får riste på hodet så mye dere vil. Vi andre løfter blikket, løfter stemmen og løfter laget vårt. Norge er tilbake i VM. Vi har beseiret tvil, tradisjon og Jantelov. Og det, om noe, er verdt en fest.
