Ja. Og ja.
Med Erling Braut Haaland som en slags moderne vikinghøvding, Antonio Nusa som danser gjennom forsvar som om tyngdekraften ikke gjelder ham, og Alexander Sørloth som plutselig har bestemt seg for å være en spiss fra toppsjiktet av europeisk fotball—så ser dette landslaget ut som noe langt mer enn et sympatisk kollektiv. Og snart kommer Martin Ødegaard tilbake, en spiller som kan få hele dette orkesteret til å spille i dur, moll, og alt imellom med én pasning. Jeg tør si det: Norge er nå et av verdens aller beste landslag. Ja, jeg mener det. Ja, jeg vet det høres voldsomt ut. Men når man vinner, dominerer og ydmyker Italia på San Siro, da har man tatt et steg inn i et nytt rom – et rom der gigantene bor.
Drillo har sagt i årevis at Norge kan nå en VM-finale med den rette miksen av talent, struktur og litt flaks. Vel… kanskje var han bare tidlig ute. Kanskje han så noe vi andre ikke så.
Og hva sier avisene?
I Italia er det panikk og vantro.Gazzetta dello Sport spør: “Cos’è successo? È questa la nuova Norvegia?” – Hva skjedde? Er dette det nye Norge?
Corriere dello Sport kaller det “Una notte da incubo” – en marerittnatt. Kommentatorene snakker om skam, om identitetskrise, om et Italia som ble løpt i stykker av nordmenn med en intensitet de ikke var i nærheten av å matche. Og så: Jørgen Strand Larsen: jeg gidder ikke si noe mer!! I Norge er tonen en helt annen.
Aftenposten skriver om en “generasjon som kan ta Norge dit vi aldri har vært”.
VG konstaterer at “San Siro-seieren er et tidsskille.”
Dagbladet går enda lenger: “Dette Norge er ikke lenger en underdog. Dette er et storlag.”
Norge kan, med litt flaks, faktisk spille seg inn i en VM-finale. Og etter det vi så i Milano? For første gang på lenge føles ikke det som en drøm. Det føles som en mulighet.
