TV-serien om Ingebrigtsen-familien er ikke lenger bare underholdning. Den er blitt en ny omgang i et sårt, langvarig og stadig mer ødeleggende oppgjør mellom noen av norsk friidretts mest profilerte navn.

Og nå er spørsmålet ikke lenger hvem som har rett i familiekonflikten, men om det som nå skjer i media er egnet til å skade selve idrettens anseelse.

 Når underholdning møter idrettens verdigrunnlag

De fleste som følger norsk idrett kjenner historien: Etter år med suksess kom det dype bruddet mellom brødrene og trenerfaren Gjert Ingebrigtsen. Etter rettssaken, hvor Gjert ble dømt for ett tilfelle av mindre legemsfornærmelse, men frifunnet for de alvorligste beskyldningene, kunne man kanskje forvente stillhet, refleksjon og forsøk på forsoning.

Det motsatte skjedde.

Brødrene lanserte en ny TV-serie der familiens konflikt igjen får stort rom – nå med sterke, emosjonelle beskrivelser og tydelige karakteristikker. Samtidig har Espen Skoland, familiens talsperson og mediestrateg, gått hardt ut mot Gjert Ingebrigtsen i flere kanaler. Gjert selv har valgt taushet. 

I tillegg ser vi at enkelte av brødrenes koner som til daglig opptrer som influencere, selv går hardt ut i media. 

Resultatet er en offentlig debatt der personlige anklager, økonomiske interesser og idrettens etiske grunnverdier glir over i hverandre på en måte som trolig ingen idrettsorganisasjon er tjent med.

I kommentarfeltene i sosiale medier kan det synes som om det er stor overvekt av kommentarer hvori Henrik, Filip og Jakob får hard medfart. Og etter det e-nytt erfarer, er det stor frustrasjon i friidrettsmiljøet, både blant ledere og aktive, over at friidrettens rykte ødelegges.

 
En regel som ikke handler om sensur – men om ansvar

Norges Idrettsforbunds lov § 11-4 (1) b fastslår at det kan gis sanksjon mot den som

«oppfører seg på en måte som er egnet til å skade idrettens anseelse eller tillit».

Denne bestemmelsen er ikke til for å beskytte enkeltpersoner mot kritikk. Den skal beskytte idretten som samfunnsinstitusjon – dens troverdighet, verdigrunnlag og tillit hos publikum.

Det er heller ikke et krav at idretten faktisk blir skadet. Det holder at handlingen objektivt sett er egnet til å gjøre det.

Med andre ord: Om verden ser norsk friidrett som et kaotisk, uforsonlig og usaklig miljø, kan dette alene være nok til at regelen aktiveres.

 Når kampen fortsetter etter dommen

At Ingebrigtsen-brødrene og deres representant fortsetter den offentlige konflikten etter rettssaken, er et alvorlig tillitsspørsmål.

Rettssystemet har sagt sitt. Likevel brukes medieplattformene til å gjenta og forsterke de samme påstandene – nå i underholdningsformat og med økonomisk gevinst.

Dette gir inntrykk av en idrettsverden der personlige følelser og PR-strategier overstyrer rettsavgjørelser, forsoning og fellesskap.

Det fremstår ikke som søken etter sannhet, men som en ny runde i et PR- og imageoppgjør der idrettens verdier taper mest.

 Når den ansatte blir aktør

Et skjerpende moment er at Filip Ingebrigtsen i dag er ansatt i Norges Friidrettsforbund i en deltidsstilling.
Han er dermed ikke bare en utøver, men en representant for organisasjonen han nå indirekte setter i et krevende lys.

At en forbundsansatt bruker offentlige kanaler til å kommentere og karakterisere både far, mor og andre utøvere, bryter med kravet til lojalitet, saklighet og profesjonell avstand som følger av både arbeidsforholdet og idrettens verdiregler.

Sammenlignbare saker fra NIFs Domsutvalg viser at tillitsvalgte og ansatte har et særskilt ansvar for å opptre på en måte som ikke skader idrettens tillit.
I tidligere saker er personer utestengt i måneder – og i enkelte tilfeller år – for langt mindre synlige ytringer enn det som nå foregår i riksdekkende medier.

 Når kommunikasjonen blir en strategi

Espen Skoland, som er kommunikasjonsrådgiver for brødrene, og som har operert som rådgiver også for friidrettsforbundet, spiller en sentral rolle i konflikten. Hans gjentatte offentlige karakteristikker av Gjert Ingebrigtsen – uten tilsvar fra den andre parten – gjør at dette ikke fremstår som spontan sorg eller frustrasjon, men som en mediestrategi.

Når en profesjonell rådgiver på vegne av profilerte utøvere velger en slik linje, kan det vanskelig skilles fra idrettens samlede omdømme.
Det sender et signal til offentligheten om at norsk friidrett bruker media som arena for oppgjør, ikke prestasjon.

 Friidrettsforbundet må også se seg selv i speilet

Norges Friidrettsforbund har heller ikke håndtert saken ulastelig. Enkelte forbundspersoner har gitt uttalelser som ikke lar seg dokumentere, eller som har virket mer preget av intern sympati enn objektivitet. Samtidig lar de både Filip Ingebrigtsen og Espen Skoland uttale seg fritt uten restriksjoner.

Når både ansatte, forbundsfolk og utøvere skyter fra hofta i offentligheten, står hele organisasjonen i fare for å miste kontrollen over sin egen troverdighet.

Idretten skal ha rom for uenighet. Men når uenigheten blir uprofesjonell, illojal og spekulativ, er det ikke lenger bare en intern sak – det blir et spørsmål om idrettens omdømme.

 Et fellesskap, ikke en kampplass

Dette handler ikke om å kneble noen. Det handler om å forstå forskjellen mellom å fortelle sin historie og å bruke idretten som kulisse for personlige oppgjør.

Friidretten er større enn én familie, én trener eller én serie.

Men om konfliktene fortsetter å spilles ut på denne måten, vil de skape et bilde av en idrett der verdier som respekt, fellesskap og ærlighet er blitt markedsvarer – ikke idealer.

 En grense som er i ferd med å krysses

Når man setter sammen det hele – rettssaken, serien, de gjentatte medieutspillene, de sterke personkarakteristikkene, forbundsrollen og den økonomiske konteksten – da er konklusjonen vanskelig å unngå:

Dette er objektivt egnet til å skade idrettens anseelse.

Det kan dermed være grunnlag for vurdering etter NIFs lov § 11-4 (1) b – en paragraf som finnes nettopp for å beskytte idretten når interne konflikter blir så destruktive at de undergraver fellesskapet.

 Tiden for å gå videre

Den norske idrettsmodellen bygger på tillit. På dugnad, felles verdier og gjensidig respekt.
Når profilerte aktører i idretten velger å føre sine kamper i offentligheten, må de også tåle at idrettens fellesskap spør: Er dette i tråd med våre verdier?

Nå trengs det lederskap – ikke flere episoder. Norsk friidrett har nok av løpebaner. Den trenger ikke flere slagmarker.