I 2015 ble Russland utestengt fra Olympisk og annen internasjonal idrett. Beslutningen om å sanksjonere Russland for planmessig, statsorganisert doping satt langt inne hos olympiske og internasjonale ledere.

Men bevisene var nå så overveldende og tydelige at veien utenom var umulig.
IOC nølte lenge, men kunne til slutt ikke la være å etterleve egne sterke uttalelser om dopingens ødeleggende virkning på helse, moral og konkurransesystem.
Internasjonale særforbundsledere vaklet, med et friskt unntak for Sebastian Coe, World Athletics’ president.

 

Grunnen til at flere internasjonale ledere nokså uvillig fulgte IOCs oppfordring, var selvsagt den store innflytelsen Russland hadde som villig arrangør av krevende internasjonale mesterskap, cuper og konferanser. Russiske ledere var dessuten dypt integrert i styringsorganene til Olympisk og øvrig internasjonal idrett.

«Vennskap» og «tillit» var etablert etter mange års samarbeid. Å kaste ut Russland ville gjøre mange idretter fattigere og mer maktesløse.
Hva var det som tvang Olympiske og internasjonale idrettsledere til i 2015 å utestenge Russland?

Den tyske TV-operatøren ARD publiserte tidlig i 2015 programmet «Geheimsache Doping: Wie Russland seine Sieger Macht» I engelskspråklig medier ble overskriften «Doping Top Secret: How Russia Makes its Winners».
Spredningen av ARDs materiale var eksplosiv, og rystet ikke bare idrettsverden, men regjerings-representanter og offentlige institusjoner.

Bak avsløringene sto den tyske gravejournalisten Hajo Seppelt. Han hadde etter Sotsji-OL, og de omfattende ryktene om russisk stats-organisert doping, bestemt seg for å forsøke å avsløre hvordan russerne organiserte sitt hemmelig doping-regime.

 

Seppelt fikk kontakt med Vitaly Stepanov, som arbeidet for Det russiske antidopingbyrået (RUSADA). Stepanov var gift med Julija, en 800m-løper av klasse. Stepanova var selv en disippel av det russiske dopingopplegget, og hadde tilgang til de kretser og personer som drev virksomheten.

Seppelt karte å overbevise Vitaly og Julija til å delta i avsløringen av hvordan den russiske doping-praksisen ble gjennomført. Julia ble utstyrt med moderne utstyr for film- og lydopptak. Hun deltok sammen med andre utøvere under gjennomføring av doping.

Seppelt fikk begge ut av Russland, og holdt paret i Tyskland på hemmelig adresse. Seppelt (og ARD) kunne ikke garantere paret sikkerhet og oppholdstillatelse i Tyskland, men hadde lovet å gjøre hva han kunne for å ivareta deres sikkerhet.

At paret ville kunne bli forsøkt likvidert straks den vestlige offentlighet ble kjent med innholdet i deres «svik», var en realitet Seppelt og ARD regnet med som høyst sannsynlig.

ARDs program slo gjennom med stor kraft. Russisk idrett var endelig bevislig avslørt for hensynsløs jakt på seier og rekorder. Prestisjen som fulgte av utøvernes prestasjoner og landets villighet som arrangør, ga russerne en fallhøyde som knapt kunne blitt større.

Julia Stepanova og Vitaly Stepanov har nå levd 10 etter å ha gitt verden innsyn i sitt hjemlands råskap og likegyldighet. De ble umiddelbart helter og tildelt gaver og prestisje. Det Hvite Hus inviterte for æresbevisning.
Men så begynte verden å rakne for de to. WADA fikk dem til USA fordi det var sikrere enn Tyskland. Så ble de overlatt til seg selv.

I de siste dager har paret skrevet blev til IOCs og WADAs ledelse og bedt om hjelp til å få dokumenter som viser rettigheter til opphold og normalt liv. De opplever nå (i USA) stor usikkerhet om sin situasjon, som gjennom 10 år ikke har blitt løst av skiftende administrasjoner. Hjemsendelse til Russland er en faretruende mulighet. I tilfelle -- ensbetydende med varig fengsel, om ikke mer brutal avslutning.

Paret har ikke fått avklarende svar på sine henvendelser. IOC og WADA hevder de ikke har noe grunnlag for å gripe inn i et USA-anliggende for oppholds- og statsborgerskap.

Dette er selvsagt så skammelig som det kan få blitt. En fristes til å mene at Olympiske og internasjonale idrettsledere egentlig mener Julia og Vitaly fortjener den usikkerhet og frykt de nå opplever. De rev til side et forheng de skule ha holdt seg unna. Uten å sette ord på det kan sannsynligvis mange av idrettens ledere mene at idrettslivet kunne ha fortsatt videre uten denne avsløringen.