Allerede som fireåring kjente Janicke Skaug fra Østlandet kjærligheten som skulle forme livet hennes. Da hun fikk hilse på onkel Tores majestetiske dobermann, tente noe i henne. Den dagen ble starten på et livslangt forhold til hunder – og en livbøye hun senere skulle klamre seg til når alt annet sviktet.

– Jeg tror faktisk hunder reddet livet mitt, sier hun stille.

 
Et fristed i Oslomarka

Oppveksten var alt annet enn enkel. Moren slet med alvorlige psykiske lidelser, og hjemmet var preget av uro og uforutsigbarhet. For den unge Janicke ble Oslomarka Trekkhundklubb et fristed.

– Der var det ro. Der følte jeg meg trygg. Hundene og menneskene i klubben ble som en familie, forteller hun.

Da hun fylte tolv, meldte hun seg inn. I helgene byttet hun ut uro hjemme med lyden av poter mot snø og lykkelige hundebjeff. Som 15-åring fikk hun drømmejobben – ansvaret for hele hundegården i to uker. Det var da hun for alvor ble bitt av hundekjøring.

Dennis – tryggheten på fire bein

Som 17-åring kjøpte Janicke sin første egen hund, rottweileren Dennis. Han ble hennes klippe i en tid hvor morens sykdom forverret seg.

– Han ga meg den tryggheten jeg ikke hadde hjemme. Han var det ene stabile i en verden som føltes utrygg.

Moren fikk aldri en klar diagnose, men i ettertid mener familien hun var bipolar – en sykdom Janicke senere selv fikk påvist.

Når mørket tar over

Da moren til slutt tok sitt eget liv i 2001, raste verden sammen.

– Hun slet så hardt, så lenge, at jeg nesten unnet henne fred da det skjedde, sier Janicke lavt.

Hun kjempet videre – og hundene ble redningen. Å gå tur, høre fuglene og kjenne naturen rundt seg ble ren terapi.

– Du trenger ikke forklare noe til en hund. Den bare er der, sammen med deg, sier hun.

 

 
Å be om hjelp – og finne veien tilbake

I 2003 ble hun mor selv, og frykten for å gjenta historien ble overveldende. Da sykdommen slo inn for fullt, gjorde hun noe få andre hadde gjort: hun gikk selv til barnevernet og ba om hjelp.

– Jeg var livredd for å bli som mamma. Det var et tøft valg, men riktig, sier hun.

Datteren kom i fosterhjem, mens Janicke jobbet seg opp igjen – med hundene som daglig terapi. Uansett hvordan hun følte seg, måtte hun ut. I tunge perioder gikk hun minst en time hver dag, i de maniske fasene opp til 1,5 mil.

– Hundene tvang meg til å leve.

 
Et nytt kapittel – og en ny stemme

Etter mange år med behandling, rett medisinering og støtte, lever Janicke i dag et stabilt liv. Hun deler åpent om psykisk helse og hundehold på Instagram-kontoen «Skaug & Hund», hvor hun også gir råd til eiere som strever.

I 2024 ga hun ut boka «Seperasjonsangst», der hun bruker egne erfaringer til å hjelpe andre.

– Mange sliter, både mennesker og hunder. Jeg vil vise at struktur, tålmodighet og kjærlighet virker – for begge.

 
Et liv med mening

I dag bor Janicke med samboer, datteren sin og flere firbeinte venner – blant dem bulldogen Dis. Hun har overlevd sin mor i alder, en symbolsk milepæl som betyr mer enn hun trodde.

– Jeg fylte 44 i år. Da jeg passerte 43, visste jeg at jeg hadde klart noe mamma ikke orket. Det føltes stort, sier hun stille.

Hun ser lyst på fremtiden.

– Et liv uten hund er et fattig liv. De minner meg på å puste, se, høre og leve. Hundene har vist meg verdien av livet – og kjærligheten som aldri dømmer.

Hundeappen voffii.no gir håp

-Janickes historie er et sterkt vitnesbyrd om hvordan dyr kan være livreddende følgesvenner gjennom livets største utfordringer. Hennes åpenhet om psykisk helse og hundenes helende kraft kan inspirere andre som går gjennom vanskelige tider. Vi har blant annet inngått en avtale med Ullensaker kommune for å hjelpe de som sliter, sier daglig leder i Voffii.no, Raymond Øverlie, til e-nytt.

-Jeg bruker Voffii til å dele mine tips i forhold til hundetrening og sunne aktiviteter for hunden, men også bilder fra min hverdag med hund. Det betyr mye å kunne nå ut til andre med samme lidenskap på en og samme plattform, forteller Janicke til e-nytt.no Hun fortsetter: 

-Det at Voffii også kan bidra til at man finner turvenner med lik interesse som en selv, i nærheten av der du bor, er helt unikt. Det kan betyr mindre ensomhet og isolasjon, og at man kan finne noen i nærheten som deler samme lidenskap som en selv. 

-Det er viktig for oss å bety noe for mennesker som har hund. At folk kommer seg ut av ensomhet, kan takle personlige problemer bedre, er helt i tråd med vår intensjon rundt å lansere denne appen, avslutter Raymond Øverlie,