Dette er vondt å se på. En familie som en gang fikk oss til å smile, heie og tro på det umulige – har blitt sitt eget såpeopera-manus. "Born to Run " kunne vært en dokumentar om idrett, drivkraft og samhold. I stedet føles det som en ny runde i en feide som burde vært avsluttet for lenge siden.
Ja, det er helt naturlig at serien tar opp rettssaken mellom brødrene og faren. Det ville vært merkelig om den hoppet bukk over det. En dokumentarisk stil har alibi for å gjøre det. Men når medierådgiveren Espen Skoland stiller seg frem som en slags talsperson for brødrene, og i praksis fyrer videre på bålet, da mister jeg tålmodigheten.Han sier: -Jeg antar at scenen er med fordi brødrene opplever dette som et gjentagende problem. Gjert har flere ganger dukket opp der sønnene oppholder seg… Og til tross for at de har bedt om å slippe dette.
Unnskyld meg – men når ble det medierådgiverens jobb å spre mer bensin på familiekonflikten? Gjert har fortsatt som trener med en ny gruppe utøvere. Hvem er Skoland som kan nekte han å utføre sitt arbeid?
Det som nå kommer frem i serien og i media(Born to run) - og som Skoland projeserer, er ikke PR for et nytt produkt. Han har fullstendig mistet poenget. Dette er en far og tre sønner som har mistet hverandre. Da burde oppgaven til enhver rådgiver være å dempe, ikke forsterke.
At Skoland nå igjen maler Gjert som skurken, etter at rettssaken er over og dommen står fast, sier mer om behovet for å kontrollere fortellingen enn om sannheten i den. Jeg tror nemlig Skoland er bitter etter å ha fått så mye kjeft for sin jobb for guttene. Mange pr&inforasjonsrådgivere rister oppgitt på hodet. Kanskje litt ydmykhet hadde vært på sin plass? Brødrene valgte å ikke anke. De godtok i praksis utfallet. Og Gjert – som alle vet har temperament og skarpe kanter – har i all hovedsak holdt munn siden. Det burde kanskje vært et signal om å gå videre, ikke et tegn på svakhet som skal utnyttes. Men her fortsetter de. Ny serie, nye scener, nye stikk.
Og hva oppnår de egentlig? Ingenting. Kun negativitet.
Se på kommentarfeltene, på folkemeningen: Mange av dem som en gang sto helhjertet på guttenes side, begynner å snu. For folk ser at dette ikke lenger handler om rett og galt, men om hevn og stolthet. I de fleste kommentarfelt blir de rett og slett karakterdrept. Joda: Det er menneskelig å bli såret. Og det er forståelig at de ønsker å fortelle sin versjon. Men når dette gjøres med kamera og mediestrategi som verktøy, da mister det troverdighet. Det ser ikke lenger ut som bearbeiding – det ser ut som et forsøk på å vinne sympatien tilbake. Og for mange ser det ut som ren hevn.
Slutt nå, gutter.
Dere vant hjertene våre da dere løp for hverandre. Nå løper dere fra alt som virkelig betyr noe. ha fokus på det dere er best til. Se fremover. Dere kan få folket til å trykke dere til sitt bryst igjen. Og som de fantastiske idrettsfolka dere er, er det det dere fortjener.
Blod er tykkere enn vann – og om dere ikke klarer å forsone dere med faren deres, så forsøk i det minste å forsone dere med stillheten. Den er det eneste som kan gi dere fred. For her finnes det ikke vinnere. Bare tapere.
