Når Jakob Ingebrigtsen gjør det umulige mulig på mellomdistansene, og Karsten Warholm raser ned hekker i verdensrekordfart, sitter hele nasjonen som trollbundet. Men hvordan har vi havnet her?

For to-tre tiår siden var friidretten bredere rekruttert enn i dag. Antallet unge som deltar i friidrett har sunket, samtidig som konkurransen fra andre idretter og fritidstilbud har økt. Likevel har kvaliteten i norsk friidrett aldri vært høyere.

Forklaringen ligger i en sammensatt suksessformel: kunnskap, innovasjon og rå vilje.

La oss starte med trenerne. Bak Jakob Ingebrigtsen sto Gjert Ingebrigtsen, en uortodoks trener uten klassisk friidrettsbakgrunn, men med en systematisk tilnærming og en ukuelig tro på metodisk trening. Leif Olav Alnes, den legendariske treneren til Karsten Warholm, har kombinert solid faglig forankring med nysgjerrighet, humor og eksperimentvilje. Begge har vært villige til å bryte med konvensjonene – og lykkes.

Deres treningsfilosofi bygger på forskning, men også på år med prøving og feiling. Det trenes ikke nødvendigvis mer enn i andre nasjoner – men smartere. Og viktigst: De tør å ta risiko. Jakob Ingebrigtsen løper beinharde terskeløkter året rundt. Det samme gjør Narve Gilje Nordås- Warholm hopper over innendørssesongen for å bygge kapasitet. Han trener metodisk, lang økter, terping, går nye veier. Finner opp nye øvelser. Eller tikjemperne våre: Markus Rooth og Sander Skotheim. Hva tenkte du da Rooth tok gull i OL? 

Fellesnevneren: De satser alt. 

Dette smitter. Friidrettsmiljøer over hele Norge har sett at det går an. Man trenger ikke komme fra Kenya eller Etiopia for å løpe fort. En mental sperre eksisterer ikke lenger.

Samtidig må vi ikke glemme at suksessen har dype røtter. Norge har fostret verdensstjerner før. Grete Waitz og Ingrid Kristiansen dominerte langdistansene internasjonalt på 1980-tallet. Vebjørn Rodal tok OL-gull på 800 meter i Atlanta i 1996. Geir Moen sprintet inn til EM-gull på 200 meter. Spydkastere som Trine Hattestad (OL-gull og verdensrekorder), Andreas Thorkildsen (OL-gull, VM-gull) og Hanne Haugland i høyde.

Det som derimot er nytt, er bredden i toppen og profesjonaliteten i treningsmiljøene. Ungdoms-OL i 2025 er et ferskt bevis på dette: Andreas Fjeld Halvorsen tok gull på 1500 meter, og Oda Karlsen vant 3000 meter. U23-EM i Bergen viste det samme – norsk ungdomsløping er sterkere enn noensinne.

I dag er friidrettsutøverne våre ikke lenger bare talentfulle enkeltpersoner – de er del av små, men ekstremt kompetente systemer. Det finnes ikke hundrevis av håpefulle rekrutter i hvert årskull, men det finnes de få som virkelig vil, og som får tilgang til noen av verdens beste trenere og oppfølging.

Så hvorfor er Norge blitt så gode? Fordi vi tør. Fordi vi tenker nytt. Og fordi noen, på et tidspunkt, bestemte seg for at det er mulig å bli best – selv når man trener i regnvær, langt fra Diamond League-glitteret.

Men kanskje det viktigste av alt: Norge er en utpreget idrettsnasjon. Vi bor i et av verdens beste land. Våre utøvere har ikke vokst opp i slummen i Nairobi. Idrettsprestasjoner er i all hovedsakbygget på glede, et priviligert idretssliv - ikke en kamp for å overleve eller skaffe mat til mor og søsken.