Narve Gilje Nordås ønsket ikke å stille på det obligatoriske pressetreffet før mesterskapet I japan. Grunnen var enkel: Han orket ikke å svare på spørsmål om hvorfor hans trener, Gjert Ingebrigtsen, ikke fikk akkreditering – og omstendighetene rundt det. Narve ville skjerme seg selv, og gjøre jobben han er der for: å løpe.
Men i stedet for å respektere det, gikk Friidrettsforbundets pressekontakt, Øystein Jarlsbo, til frontalangrep: «Narve nekter å stille. Det er sterkt beklagelig. Han får gjøre som han vil, men dette er en del av gamet. Han har ingen gode grunner for å trekke seg unna.» Når en pressekontakt – ansatt for å være bindeledd mellom utøver og presse – går ut og karakteriserer en landslagsutøver på denne måten, er vi langt forbi grensen for hva som er akseptabelt. Dette er ikke profesjonelt. Det er ikke lojalt. Det er ikke rettferdig. Det er rett og slett mobbing. Reaksjonene i kommentarfeltene og blant folk flest taler for seg selv. Sympatien ligger hos Narve og Gjert. Og kanskje med rette. For mens forbundet lar Jarlsbo slenge ut sine karakteristikker, velger Gjert å gå den motsatte veien. I en kronikk i VG skrev han: «Jeg ønsker ikke å være en belastning for noen. Derfor drar jeg hjem. Det er det klokeste og mest ydmyke jeg kan gjøre nå.» Det står respekt av et slikt valg. Når Gjert forlater mesterskapet for å ikke skape mer støy, viser han en ro og selvinnsikt som forbundet selv burde ha vist. Samtidig er forskjellsbehandlingen iøynefallende. Mens Narve står uten sin trener, har både Henrik og Filip Ingebrigtsen fått full akkreditering for å støtte broren Jakob. Tre brødre står samlet med sitt apparat – mens rivalen til Norges største friidrettsstjerne blir fratatt det samme. Det er ikke bare urettferdig; det er ødeleggende for tilliten til forbundet. Det som gjør saken enda mer graverende, er at det nå er to innleide pressefolk – Jarlsbo og Espen Skoland (sistnevnte betalt av Team Ingebrigtsen)– som ser ut til å styre hvordan friidretten fremstår utad. Samtidig sitter ledelsen i forbundet stille og nikker. De fremstår som nikkedokker for Team Ingebrigtsen, ute av stand til å ivareta helheten. Norsk friidrett kan ikke bygges på forskjellsbehandling, arroganse og utestengelse. Og vi kan i hvert fall ikke akseptere at utøvere blir hengt ut og mobbet av sine egne. Vi forventer bedre. Vi krever bedre. Forbundet må gjenreise tilliten – og det begynner med respekt for alle utøvere, uansett hvilken familie de tilhører.
