Kommentarfeltene har snudd. Der det tidligere var støtte og forståelse for Jakob Ingebrigtsen og brødrene, ser vi nå en klar bølge av sympati for Narve Gilje Nordås – og ikke minst for Gjert Ingebrigtsen, etter at saken mot ham i realiteten endte med frifinnelse.

Dette skiftet i opinionen burde ikke komme som en overraskelse. For hele saken – fra den famøse pressemeldingen signert Jakob Ingebrigtsens PR-rådgiver, Espen Skoland, til forhåndsdømmingen fra Norges Friidrettsforbund – har vært en lærebok i hvordan ikke håndtere et så personlig og sårbart familiebrudd.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Skolands presseutspill i praksis utløste et mediestormløp som aldri burde endt i rettssystemet. Den burde vært håndtert privat, i respekt og stillhet. I stedet ble den offentlige arena gjort til en slagmark, og vi ble alle tilskuere – og altfor mange dommere. Pressens grafsing i privatlivet gjorde rett og slett vondt å bivåne. 

Friidrettsforbundets håndtering av saken har heller ikke vært tillitvekkende. Deres forhåndsdømming og manglende evne til å balansere ansvar med rettssikkerhet har gjort situasjonen verre, ikke bedre. Likevel synes det stadig klarere at det er Skoland, sammen med bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, som har hatt sterk påvirkning på hvordan denne saken har eskalert.

Men nå må vi videre. Hele friidretts-Norge trenger det.

Jakob Ingebrigtsen er en av tidenes største norske idrettsutøvere, ja kanskje den aller største. Det må vi aldri glemme. Han har hatt en enestående karriere – og han fortjener også forståelse for at dette har vært en dypt vanskelig prosess som sønn. Det er ikke lett å gå til offentlig kamp mot egen far, uansett bakgrunn. Det krever mot, men også ettertenksomhet. Det er lov å håpe at Jakob snart får hjelp til å legge denne konflikten bak seg, og til å bruke energien sin på løpebanen – der han hører hjemme.

Narve Gilje Nordås har på sin side måttet stå i stormen nesten uten å si et ord. Han har vist stor verdighet. Nå må han få arbeidsro. Han må få muligheten til å trene seg tilbake til toppform – uten at navnet hans nevnes i en eneste setning om familiekonflikter.

Og så er det Gjert. Han er, uavhengig av relasjonen til sønnene, en av verdens beste friidrettstrenere. Punktum. Nå som rettsvesenet ikke har funnet grunnlag for en streng domfellelse, kan man heller ikke moralsk nekte ham å gjøre det han elsker og mestrer best: å utvikle talenter og skape verdensstjerner. Det vil være direkte urimelig – og i strid med alle rettsstatens prinsipper – å forsøke å holde ham ute av sporten.

Kanskje vil tiden aldri lege alle sår i denne familien. Kanskje får vi aldri hele bildet. Men én ting er sikkert: Det er på tide at vi – media, publikum og kommentarfeltene – legger ned våpnene. La Jakob løpe. La Narve trene. La Gjert trene. Og la friidretten få puste.