Det ble Narve Gilje Nordås sin dag. Med en suveren avslutning,  og en selvtillit vi ikke har sett på lenge, viste han hvem som har truffet formen best. Og midt i glansen av Narves prestasjon kunne man nesten høre et stilletiende hurrarop fra Sandnes og trener Gjert Ingebrigtsen – mannen som i dagene før mesterskapet har vært utsatt for både forskjellsbehandling og harde ord fra forbundets egne talspersoner.

For kontrasten var tydelig. Jakob Ingebrigtsen så tung ut allerede etter første runde. Stegavviklingen bar preg av en kropp som ikke er helt på plass – han kom aldri opp i den flytende løpsstillingen vi kjenner. Spruten og farten manglet, men det kunne vært mye verre.  Akillesproblemer er marerittet for en løper.

Men en ting skal han ha. Han kunne stått over. Han kunne gjemt seg. Trent. Jakob er ekstremt modig. 

Etter løpet sa Jakob til NRK: «

-Beina hang fast i bakken. Jeg springer et fint løp taktisk, men i normal form skal jeg enkelt avansere.

Det er ærlig, og det er riktig. Humøret hans etter løpet vitner om at han tåler å tape, i visshet om at han – skadefri – igjen vil frekventere verdenstoppen - ihvertfall på 5000 meter. På 1500 meter er jeg mer usikker.

Klar melding fra Narve

Narve på sin side leverte ikke bare et sterkt løp, han leverte en melding. Og det med beina, ikke oralt. Til NRK sa han etter målgang:

-Det var utrolig gøy å kjenne at kroppen endelig responderte. Jeg har slitt, men nå kjente jeg at det stemte igjen.

 Han la til at finalen ikke er umulig:

– Dette var en lettelse. Jeg har grugledet meg i måneder, sier Nordås til NRK like etter målgang.

– Jeg går til fronten og drar halvhardt. Planen var å svare på hvert eneste trekk fra de andre og jeg klarte «pikade» å holde de bak meg.

Ekspertisen felte følgende dom over løpet hans:

– Fantastisk løping av Narve, sa NRK-kommentator Jann Post.

– Utrolig artig å se Narve i denne utgaven. Jeg satt med en følelse i fjor at Narve sprang mange løp der han ikke var i nærheten av å få ut potensialet sitt. Her er det en helt annen utgave, kanskje først og fremst mentalt. En Narve Gilje Nordås med selvtillit, er en farlig Narve Gilje Nordås, sa ekspert Vebjørn Rodal.

 Revanjs for "belastningen"

Og dermed får vi den andre historien: den som handler om treneren hans. Gjert Ingebrigtsen har de siste ukene blitt omtalt med ord som «demonisert», «problem» og «belastning». Espen Skoland, Jakob Ingebrigtsen og friidrettsforbundets pressetalsmann,  har insistert på at Gjert «ikke har noen plass rundt landslaget». Øystein Jarlsbo gikk enda lenger da han kalte Narves fravær fra pressetreffet «uakseptabelt» og «uten gode grunner». Slike ord har satt forbundet i en situasjon hvor de ikke lenger forsvarer utøveren – men henger ham ut. 

Det er derfor Narves løp betyr mer enn tider og plasseringer. Når Nordås viser form, når han finner flyten, når han selv kjenner at kroppen endelig spiller på lag – da blir det også en stille, men kraftfull revansj for treneren hans. En trener som ikke fikk akkreditering, som ble skubbet ut i kulda, men som likevel har levert det som teller aller mest: en utøver i toppslag, klar for å kjempe om finaleplass.

Og la oss legge til: Pinto, en av Gjerts disipler, kom seg også videre fra forsøket.

Blir tøft

Jakobs vei videre er usikker. 5000-meteren kan bli tøff, men heller ikke uoppnåelig. Narve, derimot, ser ut som en løper på vei mot sitt beste. Pinto virket solid, men uten realistiske finalemuligheter. Det er Narve som bærer lyset nå.

Og for alle som har fulgt de siste dagers ordskifte – fra Skolands nedsettende kommentarer til Jarlsbos uprofesjonelle utspill – var dette løpingen som svarte. Ikke med pressemeldinger. Ikke med beskyldninger. Men med fart, kontroll og styrke.

Friidrettsforbundet bør ta innover seg at deres rolle er å støtte alle utøvere, ikke mobbe noen og løfte andre. Denne gangen var det Gjerts gruppe som traff best. Det bør mane til litt ydmykhet. Men jeg tviler.