Avis og tv-kommentatorer klarer pinadø å sammenligne dette med doping og ulovlige preparater som man tar inn i kroppen. Hva? Skal en stivere sytråd sammenlignes med inntak av anabole steroider eller bloddoping? Nå snakkes det til og med om at man skal bruke røntgenapparater for å gjennomlyse dresser og se dette i forhold til hoppernes dress.

Jeg er rett og slett usikker på om den vanlige mannen i gata klarer å se nyansene her. Jeg tror de blir hjernevasket av media som har ingen, eller i hvert fall få, nyanser i denne saken. Her er det en gjeng bjellesauer som tar dette opp på et nivå hvor alvorlighetsgraden fullstendig er ute av proposjoner. Joda, juks er aldri bra. Men relativitetsteorien gjelder her som alle andre steder.

Johan Remmen Evensen tør ta kritikken mot kommentator Birger Løfaldi i Adresseavisen. Han mener at han burde fulgt med i timen i hoppsporten istedenfor å kaste seg på toget når det er noe å kritisere. Jeg er faktisk fullstendig enig.

Jeg vil se saken fra en annen vinkel. La meg presisere mine meninger rundt fire tema: Pressens skrivebordsjournalistikk, andre nasjoners rolle, hoppsportens fremtid samt andre idretters «juks».

PRESSENS SKRIVEBORDSJOURNALISTIKK er med på å ødelegge journalistikken. Sportsjournalister, som før reiste verden rundt, er neste aldri på tur og på idrettsarrangementer lenger. De skriver sakene hjemme i redaksjonene, bruker utsagnene fra tv-sendingene og bilder fra byråene. Til alt overmål skriver de om saker fra andre nettsteder ved bruk av Ai. Ja, selv tv-kommentatorene sitter hjemme i studio for å kommentere. 

Hvor ofte er forøvrig nevnte Birger Løfaldi på tur? Og hvorfor skal han ustanselig intervjues om sine utalelser i andre medier? Jo, fordi Løfaldi er den som i de fleste sammenhenger drar det lengst. Han forlanger, kommer med råd og ber folk si opp jobbene sine. Således blir han godt stoff.

Skal man bli en god kommentator i et større mediehus må man ut, snakke med folk, høre, se, observere. Være nyskjerrig og oppsøkende. Det blir ikke verken gode kommentarer eller redaksjonelle saker av å sitte bak en pult og ta en telefon i ny og ne.

ANDRE NASJONERS ROLLE er selvfølgelig både tydelig og dominerende i hoppsaken. Det begynte med en snikfotografering fra en annen nasjon gjennom en åpen dør. Hvem i hule heiteste lar døra stå åpen dersom jukset var så hemmelig? Etter det jeg har hørt, deler ofte nasjonene syrom ute på renn. Det er jo innlysende at den hemmelige fotografen var ute etter å skade i mye større grad enn å avsløre.

Og tro ikke at Norge er alene om å bruke stivere sytråd, hårlakk og litt lim. Dette gjør mest sannsynlig alle. For en feig gjeng vi har med å gjøre her. Så fort ordet «juks» blir brukt skal alle legge seg flate, beklage samt tilfredstille mine journalistkollegaers blodtørst. Jeg gjentar: vi snakker om hårlakk, litt lim og en stivere sytråd for at dressen skal fly bedre.

HOPPSPORTENS FREMTID blir aldri ren. Glem det. Reglene er rett og slett alt for strenge. Istedenfor å stramme inn må det lempes. Det går for langt når man fra FIS sin side skal innføre røntgenapparater ala de man har på flyplasser for å avsløre om en skidress er for stor i forhold til hopperens kropp. For meg er dette fullstendig hysteri. Grunn: man har i en norsk dress funnet en stivere sytråd.

Merker jeg blir helt matt.

ANDRE IDRETTER JUKSER MER hvis vi skal følge opp hoppsportens påståtte skandaler. Langrennsløperne jobber med hemmelige smøre-blandinger, nye såler på skia, sykkelrytterne med lettere rammer og dekk, friidrettsfolket utvikler sko med mer spenst i frasparket, stavhopperne jobber med spensten i stavene, skøyteløperne eksperimenterer med skøytestål, slipte buer og trikoter, alpinistene med ekstreme ski, slipinger av såler, drakter, støvler og staver. Og sånn kan jeg holde på:

Men i hoppsporten er man opptatt av hårlakk, litt lim og stivere skytråd!

Denne saken er tatt fullstendig ut av proposjoner. Og nå forlanger man Clas Brede Bråthen og Alexander Støckls hoder på et fat. Her forlanges det at de skal legge seg flate, og fortelle. Joda, kjekt det.

Men etter min mening er ikke  veien å gå med strengere regler dersom man skal få bukt med en ukultur.

Et komplisert regelverk må forenkles. Og det må forenkles slik at ikke alt er forbudt med at det likevel blir lettere å kontrollere. Dersom en nasjon finner en sytråd som gjør drakta stivere, javel: La de bruke den. Er det verre enn joggesko med spesiallaget spenstsåle eller hemmelige smøreblandinger?

Nei!