DA SKIPRESIDENTEN IKKE dukket opp på pressekonferansen sist søndag, men lot hoppsjef Jan-Erik Aalbu ta smellen for skammen som hadde rammet verdens beste vinteridrettsnasjon, var ynkelig det eneste ordet som matchet den første tanken. Seks dager inn i den voksende skandalen er idrettstoppenes fravær knapt til å tro.

Brikkene fortsetter å falle i hoppskandalen og i dag fikk vi vite at hoppkomiteens leder ikke orker mer.

Til VG sier Stine Korsen, firebarnsmoren som fikk jobben med å løye stormen rundt den forrige hoppsjefen, Claes Brede Bråthen, at hun håper Jan-Erik Aalbu orker å stå i det, 

Men:

Hvor er Tove Moe Dyrhaug i tidenes største norske skiskandale - skipresidenten som delte ut medaljer i Granåsen da norsk hoppsport ble ført til giljotinen på Scandic Lerkendal?

Og:

Hvordan kan Norges Idrettsforbund og idrettspresiden Zaineb Al-Samarai unngå å se at dette er en sak som rammer norsk idretts omdømme som helhet?

AKKURAT NÅ ER det som om Jan-Erik Aalbu slåss med vindmøller, og det blåser orkan fra alle kanter. Tydelig, forurettet, trist, standhaftig og noen ganger forbannet, sitter hoppsjefen der uten ryggdekning fra de øverste lederne i norsk idrett.

Det første han sa var dumt og på grensen til avskjedigende pinlig, men siden det har han stått i det og sett verden rett i øynene.

Skiforbundet og idrettsforbundet, derimot, de minner mest om strutser.

At ansvaret ligger hos de som ble avslørt på den famøse videoen er ingenting å diskutere, men nedfallet at VM-skandalen rammer alle.

Hvis skipresidenten og idrettspresidenten ikke skjønner det, skjønner de ingenting.

NORSK HOPPSPORT HAR jukset vekk all tillitt, både hjemme og ute. Uavhengig av den generelle og stadig sjukere tilstanden i internasjonal hoppsport, der regelbryting synes å være malen, var det Norge som ble tatt på fersken. 

Det er jobben Jan-Erik Aalbu har tatt på seg og står for.

Siden søndag ettermiddag har han med et par små unntak båret skammen på vegne av alle.

Men skandalen i Granåsen går langt forbi en liten hoppgruppes forståelse av at juks er det eneste som kan bringe heder og ære til gamle Norge.

Plutselig har alle konspirasjonsteorier og dopingbeskyldninger mot norske utøvere siden Albertville 1992 fått nye bein å gå på.

AT HOPPERNE HAR ødelagt for seg selv og brutt ned tillitten som endelig var bygget opp igjen etter de siste årenes runder med interbråk ødelegger veldig mye mer enn bare en liten grens renommé. Jukset i Granåsen kaster beskyldende skygger over hele det norske idrettsunderet.
Når hopperne er villig til å jukse uten nærmest å føle skyld, hvem andre flytter og presser grenser for å nå sine mål?
Er norsk idrett tuftet på en juksekultur?
Vi som er gamle nok har hørt disse spørsmålene og påstandene verden rundt i mer enn 30 år, og for de største konspirasjonsteoretikerne er videoen fra Trondheim beviset på at Norge i hvert fall ikke er bedre enn noen andre.
At skipresidenten og idrettspresidenten lar Jan-Erik Aalbu ta ansvaret for alt det, er smått utrolig.