Så har altså den amerikanske sprinteren Fred Kerley, en av tidenes raskeste menn, valgt den feigeste løsningen. Enhanced Games, populært kalt doping-OL, er et nytt privat mesterskap der utøvere kan konkurrere helt åpent på steroider, EPO og alt annet som står på WADAs forbudsliste. Et slags OL for dem som bruker Breaking Bad som treningsprogram. Et OL der alt er lov. Der doping ikke er et regelbrudd, men snarere hele konseptet.
Her har du altså en mann som har stått øverst på seierspallen og hørt den amerikanske nasjonalsangen runge over stadion, og hva gjør han når ting butter? Jo! Han melder overgang til et OL der du kan løpe 100 meter med sprøytespissene dinglende ut av ræva! Det er så patetisk at selv Florence Griffith-Joyner må rotere i grava.
Da jeg gikk på universitetet i USA på slutten av 90-tallet, fikk jeg et glimt av hvordan visse ting funka der borte. Jeg så ikke noe dop i friidretten. Men de amerikanske fotballtrenerne på skolen hadde to tidspunkt for trening: ett på papiret og ett i virkeligheten. bare sånn i tilfelle dopingjegerne dukket opp. Når de kom presis, var det bare å melde «sorry, trening avlyst». Den typen tilfeldigheter lukta like reint som urinprøven til Ben Johnson etter Seoul-OL i 1988, da verdens raskeste mann avslørte at han egentlig bare var verdens raskeste apotek.
Og la oss ikke late som dette er nytt. Flo-Jo, med lårene og armene til en tømmerhogger fra Flisa og rekorder som fortsatt står som betongvegger. Carl Lewis, dopingens store moralpoliti, som selv ble tatt tre ganger før OL i 1988, men ble reddet av den amerikanske komiteens teppefeiemaskin. Marion Jones, som endte med å hyle på Oprah mellom fengselsbesøkene. Justin Gatlin ble tatt to ganger, men kom tilbake enda raskere. Når du løper fortere etter en dopingdom, er du ikke et forbilde, du er et føkkings forskningsprosjekt. Tyson Gay skyldte på en krem med testosteron og veksthormoner; tidenes mest anabole hudpleieserie! Jarmila Kratochvilova (800-rekorden fra 1983 står fortsatt), som plutselig eksploderte i trettiåra og så ut som hun kunne banke opp Mike Tyson alene, men som aldri, aldri ble tatt. For ikke å glemme Marita Kochs 400-meterrekord fra 1985, en tid som har overlevd både Berlinmurens fall og flere generasjoner med rene utøvere som har løpt seg grønne i trynet. Verdensrekorden tilhører fortsatt det gamle laboratoriet i Øst-Tyskland.
Så når Fred Kerley nå frivillig melder overgang til doping-OL, er det som å melde seg på Paradise Hotel med håp om å vinne Nobels fredspris. Moral kan kjøpes. Det finnes ingen ære å hente, bare en livstidsplass i idrettens søppelkasse. Han kunne like gjerne byttet startnummeret med et stort skilt der det står: «Jeg er for feig til å løpe rent»
Jeg håper virkelig han aldri får komme tilbake til vanlig friidrett. Når du først har meldt overgang til sprøyteklubben, skal døra være stengt for alltid. Du kan ikke løpe 100-meteren på ni og et halvt sekund den ene dagen med et helt laboratorium på innerlomma, og dagen etter stå og smile til barn på Bislett Games.
