Tenk deg følgende: En far er trener for sitt barns fotballag. Så blir han mistenkt for vold eller overgrep mot barnet. Saken havner i rettssystemet, men bevisene holder ikke til en domfellelse. Han blir frifunnet. Likevel velger idrettsforeningen å utestenge ham fra all kontakt med barn i organisasjonen. Har de rett til det?

I norsk idrett er svaret klart: Ja, det har de.

 Idrettens egne regler – og et høyere ansvar

Norsk idrett er organisert gjennom Norges idrettsforbund (NIF), og alle klubber, lag og særforbund er bundet av idrettens egne regelverk. Dette regelverket lever side om side med norsk lov, men har en annen funksjon og annen terskel for vurdering.

– Idretten har ikke til oppgave å avgjøre skyld eller uskyld i strafferettslig forstand. Men den har et selvstendig ansvar for å sikre et trygt miljø for barn og unge, har jurist og idrettsjurist Maria H. Løken sagt til media tidligere.

Det betyr at idretten kan legge andre beviskrav og hensyn til grunn enn det domstolene gjør. Der retten krever bevis "utover enhver rimelig tvil", kan idretten handle ut fra "klar sannsynlighetsovervekt" – altså hva som mest sannsynlig har skjedd.

 
Hjemmel i lov – men ikke domstol

Idrettens adgang til å iverksette sanksjoner er forankret i NIFs lov og reglement, som alle medlemmer og klubber er bundet av. Det gjelder blant annet bestemmelser om tap av verv, suspensjon og utestengelse. Formålet er ikke straff – men vern og ansvar.

I saker som gjelder seksuelle overgrep, vold eller grenseoverskridende atferd mot barn, er det egne regler og retningslinjer. Det kan også kreves politiattest for personer i tillitsverv.

– Idretten skal være et trygt sted. Derfor må man ofte handle før rettsvesenet har konkludert. Å vente på en rettskraftig dom kan ta år. I mellomtiden må barnas sikkerhet komme først, har Løken tidligere sagt.

 
Et eget parallelt system

Det finnes flere eksempler på at trenere, ledere eller foreldre er blitt utestengt fra idretten etter mistanker eller varsler – selv når det ikke har ført til tiltale eller dom.

Disse sakene behandles gjerne av klubbens styre, idrettskretsen eller i NIFs domsutvalg. Det finnes også et eget sanksjonsreglement og retningslinjer for håndtering av varslingssaker.

Idretten kan også benytte midlertidig suspensjon for å "fryse" en person ute mens en sak granskes – helt uten at det er snakk om en formell rettsprosess.

Prinsippene ble blant annet bekreftet i CAS-saker som Sportsklubben Brann vs UEFA (2024), og understreker at idrettens lavere beviskrav og ansvarsforpliktelse står i egen juridisk sfære.

 
Urettferdig eller nødvendig?

Kritikere har påpekt at idrettens egne sanksjoner kan føre til "skyggedommer", der enkeltpersoner blir fratatt muligheten til å delta i frivillig arbeid uten at de er straffedømt. Andre mener at dette nettopp er poenget – fordi terskelen for å ivareta barns trygghet må være høyere enn terskelen for å bevise skyld i retten.

Idretten står i et krevende krysspress mellom rettssikkerhet for enkeltindivider og ansvar for fellesskapets trygghet. Den må balansere mellom å beskytte mot overgrep – og å unngå forhastede konklusjoner.

– Dette handler ikke om å dømme folk, men om å være føre var. Når det er barn involvert, skal man alltid helle mot trygghet. Det er ikke retten, men ansvaret som styrer, har Løken sagt tidligere.

 
Kort oppsummert:

• Idrettsorganisasjoner har egne regelverk og kan utestenge personer basert på lavere beviskrav enn det som kreves i retten.
• Det handler ikke om skyld i strafferettslig forstand, men om ansvar for barns trygghet og etisk opptreden.
• Selv om en person er frikjent i retten, kan vedkommende utestenges fra idretten dersom det foreligger troverdige bekymringer eller varsler.
• Slike sanksjoner er hjemlet i NIFs regelverk og kan også brukes midlertidig i påvente av avklaring.
   
  Når samfunnet nøler, må idretten handle. Det er barnas sikkerhet som må veie tyngst – også når det ikke finnes en dom. Slik tenker idretten.