Av alle ting å sette på dødsleiet i langrennssporten, velger Vegard Ulvang stakingen. I en NRK-podcast nylig gikk den tidligere OL-helten og FIS-toppen hardt ut og hevdet at staking «må dø» – som om teknikken i seg selv er skyld i langrennssportens fallende relevans. Det er en merkelig kamp å ta, og i mine øyne bommer Ulvang grovt på mål.

Langrenn har alltid vært en sport med sterk nordisk forankring, og Norge har lenge vært kongen på haugen – særlig etter at de russiske utøverne forsvant ut av konkurransebildet. Det har gitt oss jubel, gull og nasjonal stolthet. Men det har også avdekket sportens største problem: dens isolasjon. Langrenn er i ferd med å bli et regionalt rituale, snarere enn en global idrett.

Når Ulvang og andre tradisjonalister peker på staking som trusselen, føles det mest som en avledningsmanøver. Javisst, staking har endret dynamikken i klassisk stil. Ja, den favoriserer visse typer løpere og kan gjøre noen renn mindre varierte. Men å foreslå et forbud mot teknikk – i stedet for å adressere sportens reelle utfordringer – er som å sette plaster på et beinbrudd.

For det som virkelig truer langrennens fremtid, er ikke staking. Det er klimaendringer som gjør snø til en sjelden vare. Det er unge utøvere som velger bort sporten fordi den krever enormt mye for marginal anerkjennelse. Det er verdenscuprenn med glisne publikumsområder i Mellom-Europa, og det er produksjonskostnader som gjør langløp og Skiclassics til økonomiske tapsprosjekter – for både arrangører og TV-kanaler.

Bare unntaksvis, som under VM på hjemmebane i Holmenkollen eller Granåsen, oppstår den folkefesten mange ønsker seg. I resten av verden er det tynt i rekkene – på stadion og foran skjermene. Lillehammer kan by på naturskjønne rammer, men i tv-formatet blir det ofte tamt. Og når publikum svikter, følger sponsorene etter.

Langrenn er rett og slett ikke spesielt godt tilpasset en moderne TV-hverdag. Det er langtekkelig, visuelt ensformig, og krever et engasjement de fleste utenfor Norden ikke har – og ikke vil få. Her er ikke staking roten til problemet, men snarere et symptom på sportens evolusjon. Å forby utvikling er å kapitulere for stagnasjon.

Det finnes fortsatt rom for langrenn i vår kultur. Det finnes fortsatt glede i et klassisk spor. Men det trengs innovasjon, ikke nostalgi. Og det trengs ærlighet: Vi kan ikke redde sporten med teknikkforbud. Vi må redde den med ideer som tar inn over seg virkeligheten: En varmere klode, et fragmentert medielandskap og en ny generasjon som må overbevises om at det er verdt det.

Derfor bommer Ulvang. Det er ikke staking som må dø. Det er vrangforestillingen om at langrenn kan overleve på gamle meritter og gammeldags tankegang.