Det skulle bli et eventyr. En storslått avskjed med en norsk idrettslegende. Et historisk øyeblikk for boksesporten i Norge.

Men da The Final Bell ringte for siste gang i Nova Spektrum lørdag kveld, var det ikke jubelbrølet fra en fullsatt arena som fylte rommet – det var lyden av tomme seter. Det vil si: den manglende lyden fra et publikum som burde fylt de tomme setene.

For midt i glansen rundt Cecilia Brækhus’ siste kamp, i det som skulle være en folkefest og en hyllest til en av Norges største idrettsutøvere gjennom tidene, ble realiteten en annen: store deler av salen stod tomme. VG meldte feilaktig om rundt 3000 tilskuere. I virkeligheten var det trolig knapt halvparten. Rundt 1500 mennesker hadde møtt opp.

Det er i seg selv en nyhet. Men det er også et symptom. Et symptom på feilslått strategi, manglende markedsføring – og en realitet som både Brækhus selv og arrangørene nå må ta inn over seg: Interessen for The First Lady er ikke lenger slik det én gang var. Og dette har hun en stor skyld for sjøl. Det kommer jeg tilbake til.

For enhver arrangør er tomme seter det ultimate marerittet. For en karriereavslutning av Cecilia Brækhus’ format burde det vært umulig.
Vi snakker tross alt om kvinnen som revolusjonerte boksesporten i Norge. Som ble verdensmester i fire forbund samtidig. Som i over et tiår var ubeseiret og en superstjerne langt utenfor sportens grenser.

Forklaringen er sammensatt. 

Den handler først og fremst om to ting: dårlig markedsføring – og sviktende publikumsappell.

 
Markedsføringen – en strategisk feil

Når man skal bygge opp til et stort idrettsarrangement, er én faktor helt avgjørende: synlighet. Publikum må minnes på hvorfor det er viktig, hvorfor det er spesielt – og hvorfor de må være der.

Her sviktet det totalt.

Mens store promotører i utlandet legger ned enorme ressurser i pressekonferanser, medieopptredener, intervjuer, dokumentarer og TV-innslag i ukene og månedene før et stort stevne, valgte Cecilia Brækhus en annen vei:
Hun dro til høyfjellet på hemmelig treningsleir, stilte knapt til intervjuer, og forsvant deretter til London i en måned – igjen uten mediekontakt.

Resultatet? Stillhet. Fravær. Usynlighet. Slik det har vært de siste årene når hun har oppholdt seg i utlandet og har vært anonym for det norske publikummet. Å holde seg varm i allmenheten for en idrettsutøver hvor det skal betales for billetter og tv-rettigheter samt hentes inn sponsorkroner, er det eneste som teller i tillegg til å trene.

Folk flest visste rett og slett ikke at The Final Bell fant sted. Og de som visste det, fikk aldri kjenne på forventningen som vanligvis bygger seg opp før store idrettsbegivenheter.
Når Brækhus til slutt dukket opp i Norge en uke før kampen – og selv da med begrenset tilgjengelighet – var det rett og slett for sent. Den kollektive «må-følelsen» hadde aldri rukket å feste seg. Folk flest hadde lagt andre planer for denne lørdagen - blant annet høstferie.

 
Publikumsappellen – ikke hva den en gang var

Den andre – og kanskje mest ubehagelige – sannheten er at Cecilia Brækhus ikke lenger har samme plass i det norske folkets hjerter som hun en gang hadde.

Da hun dominerte verdensboksingen på 2010-tallet, var hun en pioner. En kvinne som sprengte grenser, utfordret lover, og satte Norge på boksekartet. Hun var en symbolsk skikkelse for likestilling, styrke og utholdenhet.

Men nå, 43 år gammel, og etter flere år uten store internasjonale overskrifter, er det noe som har endret seg. Hun er ikke lenger ny. Ikke lenger revolusjonerende. Ikke lenger en del av det kollektive samtidsbildet.

Det betyr ikke at hun ikke er en legende – for det er hun. Men legender selger ikke nødvendigvis billetter.For å se det med litt andre ord enn jeg har presisert tidligere: I dagens idrettsverden er relevans ferskvare, og uten kontinuerlig synlighet og nærvær i offentligheten, falmer også stjernestatusen.

 
 Et økonomisk mageplask

Når man legger sammen alt dette – en mengde tomme  seter, lav billettinntekt og store produksjonskostnader – er det vanskelig å se for seg noe annet enn at The Final Bell ender som en økonomisk fiasko. Det er trist å bivåne.

For Geir Hamnes og sønnen Daniel Hamnes’ eventselskap, som sto bak arrangementet, må tapet være betydelig. For Cecilia Brækhus selv er det trolig heller ikke billig å avslutte karrieren på denne måten. Jeg føler med dem begge.

Og selv om kampen ble sendt på TV og produksjonen holdt et greit nivå, er det liten tvil om at både økonomisk resultat og publikumsoppslutning ble langt svakere enn forventet.

 Kaos i kulissene

Som om ikke det var nok, ble arrangementet preget av organisatorisk rot. Pressesjefen var fraværende, eventsjefen hadde  ikke full kontroll, og Frank Løke tok mer plass enn arrangementet tålte. Episoden der Tommy Shariff ble kastet ut skadet arrangementets omdømme og var en påminnelse om hvor sårbar boksesportens renomme fortsatt er i Norge.

 
En kveld med to sannheter

Likevel må to ting sies til slutt:

For det første – kampen i seg selv. Cecilia Brækhus leverte, vant, og fikk avslutte karrieren på toppen. Det var rørende, verdig og symbolsk. Men igjen ble det seier på poeng. Hun er jo ingen knock out bokser. Det hadde vært deilig om hun for en gangs skyld kunne vinnet på en skikkelig KO.

For det andre – sporten. Flere av underkortkampene var av høy kvalitet, og det var nok entusiasme blant de 1500 som faktisk var der til å minne oss om at boksing fortsatt har en plass i norsk idrett. Det er mange virkelig gode norske boksere på gang som kan gi oss stor glede i fremtiden. 

Men The Final Bell vil likevel ikke bli husket som en folkefest. Det vil bli husket som en advarsel. Et tegn på at idrettens største navn ikke er garantert oppmerksomhet. At selv legender må bygge opp interessen. At markedsføring og timing er like viktig som prestasjonene i ringen. Og skal man arrangere seriøse idrettsevents må man ha personer som kan idretten, skjønner seg på norsk sportspresse og kan markedsføring. Idrett er ikke et bedriftjubileum med middag og noen artister

For Cecilia Brækhus er dette slutten på en stor karriere. Hun er ei bra dame. Jeg håper ikke det økonomiske tapet blir så stort at de to siste beltene mister glansen.