Vi ser en betydelig endring i salg av idrettens tv-rettigheter til norske kringkastere. Økonomien i samfunnet, mindre kjøpekraft og kjøper-vilje, gjør at forbrukerne ikke lenger verken vippser eller bruker VISA-kortet som før. Det betyr tøffere tider for de store medieselskapene. De fråtser ikke lenger verken i penger elle rettigheter. Kalkylene på mulig inntjening styrer alt. Og endringene vil bli enda større enn det vi ser i dag. Verst vil det gå ut over idretten selv.
Dersom man i det hele tatt skal ta ordet samfunnsansvar og plikt i sin munn for at man skal kunne se norske idrettsfolk på tv-skjermen, og det uten å betale, er det kun en institusjon som tildels fyller de kravene. Det er NRK. Men med svekket krone og høye priser, er de for lengst akterutseilt i kampen om rettighetene i konkurranse mot de store kommersielle tv-selskapene. Og heller ikke i de husene står det bra til. Viasat har kastet inn håndkle for lengst. I en periode kjøpte de rubb og stubb av store og små rettigheter - og trodde at det var kjernen til suksess. Men: utgiftene ble for store, inntjeningen for liten og de ble pålagt å spare 1,4 milliarder. De minst lønnsomme idrettene ble skjøvet ut i mørket. Blant annet skøyter, som ved hjelp av sponsorer, fikk karret seg til en tv-avtale med VG sist sesong. Og i VG ble sparekniven umiddelbart tatt frem. Alle stevner ble kommentert fra VG-huset i Oslo, ja selv mesterskap på hjemmebane var uten VG sine kommentatorer på tribunen. Foreløpig har ikke VG gått på en ny sesong med skøyter. I en reportasje her på e-nytt, forteller vi om idretter som sliter med å få tv-tid. Ikke bare skøyter men grener som hopp, alpint og kombinert mangler tv-dekning fra store og viktige konkurranser. Hvorfor? Det handler først og fremst om pris. Forlangende blir målt opp mot mulig inntjening. Enten fra ren reklame eller pay pr.view eller en kombinasjon. Fra et økonomisk synspunkt er jo dette enkelt å forstå at de som kjøper og selger videre vil tjene penger.. Det jeg ikke forstår er tankene til de som skal selge rettigheter til tv-selskapene. De tviholder på et eldgammelt system om at «pengene først – så får dere tv-signalene» - og alt til et foreldet, skyhøyt prisnivå. I fremtiden må de se på helt andre muligheter, ja endog en splitt av inntektene som kanalene får inn (no pay no cure). Eller at de fysisk betaler for å få idretten på tv mens de selv kan hente inn fortjeneste på eget salg av reklame, dvs signalene stilles fritt til rådighet for tv-kanalene enten lienært eller på nett.
Faktum er at flere av de mindre idrettsgrenene i fremtiden ikke vil komme på skjermen hos de store mediehusene uten at de betaler for det. De må betale både for selve tv-produksjonene– og kanskje på sikt for distribusjon dersom de skal ha en sjanse. Men dette er ikke problemfritt og spesielt billig. Her møter de nemlig kravstore tv-produsenter, produksjonsselskaper og internasjonale forbund som SKAL ha minimum 10-20 kameraer før de aksepterer å sende. Dette er stormannsgalskap på høyt nivå. Og et betydelig misforhold mellom fremtidige økonomiske realiteter og seerens/brukerens behov. I Norge i dag styres tv-produksjon av sport i all hovedsak av et, kanskje to store multinasjonale tekniske selskap. De har omfattende langstids-kontrakter med de store tv-kanalene og et slags monopol på produksjon. Dette må brytes. Prisene de operer med er høye. Man kan jo spørre seg om det virkelig er nødvendig med over 30 mann i arbeid og bruk av 10 kameraer på en eliteseriekamp i fotball på Åråsen som produseres for noen få tusen seere på TV2 play? Med de kostnadene dette medfører, jeg tipper fra 500-700.000 kroner for en kamp, er det ikke noe rart at TV2 må kutte 400 millioner i budsjettet og si opp folk eller gi sluttpakker. Summen av dette blir jo at enkelte idretter får alt mens de mindre ikke får noe. Her må de store tv-kanalene inn med ekspertise og sette andre krav. Ta skøyter eksempelvis: VM på Hamar i mars vil sikkert koste 3-3,5 millioner å produsere over tre dager. Og disse kostnadene tilfaller de som skal kjøpe rettighetene, altså tv-kanalen i Norge. Er det lønnsømt? Nei! Kostnadene for å kjøpe skøyte-rettighetene blir for høye til at man kan tjene penger. Det er rett og slett for få som ser på. Og la meg legge til: NM enkeltdistanser i Stavanger forleden, med hele norgeseliten på plass, ble streamet med en håndholdt mobiltelefon. Snart må både tv-kanaler, produksjonsselskaper, de som selger rettigheter og ikke minst idrettene stikke fingeren i jorda. TV-kanalene må gå inn i egne produksjonsbudsjett og sette rammer for egne ambisjoner samt ikke la seg diktere av de tekniske selskapene og de store internasjonale forbundene om krav til tv-produksjon. Monopol-bedriftene innenfor teknisk tv.produksjon må få konkurranse fra mindre selskaper og ja: det er stor kompetanse også utenfor NEP, selskapet som regjerer markedet i Norge. Alle vet at teknologien har blitt mye billigere de siste årene enn hva den var i den analoge verden – og aksepten for prisene som de opererer med må granskes av de som kjøper tekniske tjenester. Derfor: idretten går inn i en vanskelig tid. TV-selskapene må spare. Distribusjons-formene er i stadig endring. Færre kameraer, færre folk, billigere produksjon og likevel akseptable produksjoner vil derfor være en god start.
