Det er bare å slå fast at skøyteløp, og da med lengdeløpsskøyter under fotsålene, har mistet mesteparten av populæriteten i Norge. De som er litt oppe i åra husker store skøytebegivenheter fra Hjallis sin tid, via de fire S`ene med Storholt, Stenshjemmet, Stensen og Sjøbrend til Koss og frem til Søndrål og Lorentzen.

Vi kan se tilbake på tider hvor hele nasjonen satt klistra foran radioapparatet og overføring av skøyteløp med datidens helter og frem til overfylt Bislett stadion med sorthvitt-tv, Bjørnsen og Jorsett, OL i Vikingskipet og norske jubeldager rundt denne magiske 400 meters banen hvor det utføres en av de vakreste idrettene i dag.

Å se skøyter utføres på isen er betydelig bedre med egne øyne enn via en tv-skjerm. Det er renspikket idrettskunst. Kunsten er bedre enn noensinne men øynene som ser, hører og blir inspirert, er betydelig færre..

Liten interesse

Et NM på skøyter i Norge har liten interesse utenfor menighetens grenser. Og menigheten gasser seg i egne forum på Facebook. Nesten ingen av disse tar turen på verken nasjonale eller internasjonale stevner når de arrangeres i Norge.

Nasjonale mesterskap dekkes knapt i norske medier. Ingen norske journalister(foruten radio-e og e-nytt)er på VM eller EM for å dekke mesterskapene til tross for norske utøvere i toppen. TV-kommentatorene til de norske tv-kanalene som har rettighetner, kommenterer fra studio i Oslo. Og til VM på hjemmebane i Vikingskipet i mars, er det tvilsomt om hallen blir full.

Samtidig sliter forbundet med økonomien. Utøverne er avhengig av selv å putte penger inn i potten for å reise til verdenscup og stevner i utlandet.

-Jammen: sånn skal og bør det ikke være, sier du. Det samme sier jeg. Er det derfor noe galt i driften av skøytesporten eller er dette en normal utvikling for flere idretter? Det er lett å slå seg til ro med et rungende JA på det siste spørsmålet.

Lett å kritisere

Det er alltid veldig lett å kritisere når tingenes tilstand er dårlig. Etterpåklokskap er en gave mange har fått. Dersom dette fortsetter, ser det mørkt ut for skøyteløps-populæriteten i Norge. Det kan fort ende i en idrett som får et sterkt nisjepreg. Skal man ikke ende der, må man se etter løsninger – og da snakker jeg IKKE om kronerulling.

 

Løsninger.

Jeg har derfor tillat meg å forsøke å være konstruktiv i seks punkter midt i all kritikken.

1. Sosiale medier

Både forbund, klubber og våre aller beste utøvere må bli bedre på sosiale medier (SOME). SOME er plattformer man styrer selv uten å være avhengig av redaksjonelle medier. Jeg snakker om egne hjemmesider, tik tok, instagam, Facebook, snapchat og X.

Forbundet må ha daglige oppdateringer, ikke bare forbundsnytt men også reportasjer om stevner og profiler. Og disse reportasjene må komme raskt etter hendelse samt være skrevet i reportasjeform slik at de kan grabbes av redaksjonelle medier umiddelbart. Bruk Ai og ChatGPT til å skrive artikkel. Det går raskt bare matingen av info er tilstrekkelig.

Klubbene må følge opp dette på egne hjemmesider og lage lokalt stoff – som lokalaviser igjen kan benytte uredigert. Benytt gjerne Ai her også. Bilder samt videosnutter er viktig. Actionbilder med mobil er vanskelig men ta oppstilte bilder.

Hver enkelt av utøvere på nasjonalt og internasjonalt plan må ha sin egen hjemmeside. Dette, i sammenheng med oppdateringer på nevnte SOME-plattformer er viktig for at utøverne på den måten eier sine egne varemerker og navn. Bruk bilder og mye video som legges ut. Gjerne tøffe actionbilder man tar når man selv løper. Og snakk gjerne i kamera. La seerne bli kjent med deg. Kom med budskap, by på dere selv mye mer enn å vise frem en flott kropp i en trikot. Fotografer hverandre. Finn på morsomheter – og vis slitet der er å satse alt på en idrett.

Og husk: utøvere, klubber og forbund som blir store i SOME blir også spennende sponsorobjekter.

2. Sponsorarbeid

For å få sponsorer, må man synes. Det er viktig for enhver utøver, forbund eller klubb at man har aktive sponsorer hvor en del av avtalen også er aktivt arbeid fra sponsoren sin side for å markedsføre den idretten de investerer penger i.

Passive sponsorer, som bare betaler for en logo på en drakt, er selvfølgelig kjærkomne penger i kassa. Men en aktiv sponsor, som bruker skøyter aktivt i sin markedsføring – og som bruker sitt nettverk bla SOME, er sterkt ønskelig men dessverre vanskelig å få tak i.

Omtale gjelder forøvrig ikke bare på sponsorens plattformer men også forbund, klubb og utøver. Sponsoren må synes og omtales på disses plattformer. Først da har man et samarbeid.

3. Streaming av stevner

Videostreaming av stevner kun til menigheten har liten eller ingen virkning å¨ interesseskaping for skøytesporten. Menigheten, som etterhvert består av litt eldre mennesker, er viktig supportere men rent økonomisk har de liten interesse for verken rekruttering eller sponsorer.

Det er derfor viktig at streamn har en viss kvalitet både når det gjelder flerkameraproduksjon samt kommentarer. Den bør være såpass bra at selv redaksjonelle medier (aviser, tv-stasjoner) kan tappe signaler og bruke klipp i egne publikasjoner.

At disse streams er av god kvalitet bør også gjelde sponsorer som på den måten kan bli både omtalt og få vist frem sitt engasjement på en god måte. En god sponsor ser verdien av dette.

4. Forbundsledelsen må synes og høres

Skøyteforbundet har i de årene undertegnede har fulgt idretten, hatt en ledelse, både på styrenivå og på administrativt nivå, som har vært veldig anonyme i media. Her må de synes, høres, stå på barrikadene, rope ut skøytesportens mangler og krav.

Forståelsen for at man er i konkurranse med en hel haug med andre idrettsgrener med de samme problemer, har man i skøyteforbundet ikke riktig ta inn over seg. Ta til orde for viktige saker som flere innendørshaller, mer istid i Vikingskipet, mer folk på nasjonale mesterskap, ja saker som er viktige å fronte ut over interne skriv og styreprotokoller. Kjemp på barrikadene.

Oppmerksomhets-krigen kan kun vinnes av krigere, ikke førstehjelpsmannskaper.

5. Trenes det bra nok

Trenes det bra nok? Ja, jeg håper det men jeg vil likevel stille et spørsmålstegn. Med Petter Andersen ved roret, har det vært en betydelig nivåhevning og mange spennende eksperimenter.

Men jeg har lagt merke til en ting: de aller fleste utøvere har i oppkjøringsperioden lagt inn en hviledag i uka, stort sett hver søndag. Det betyr to treningsøkter mindre pr uke dersom man har som utgangspunkt at utøvere trener to ganger pr dag. Jeg har fulgt toppidrett i mange år og det er ingen toppidrettsutøvere jeg kjenner som har en hviledag i uka når de er i full trening. Over er halvt år er dette 48 økter, på ni måneder 72 økter. Er dette virkelig nødvendig? De som blir best er de som trener best.

 
6. Konkurranseformen

Hvor spennende er det for eventuelle nye seere (eller utøvere) å se en 10000 meter i et mesterskap? Jeg tror at lange distanser med varighetsgrad over fem-seks minutter er med på å dra ned interessen for de som i utgangspunktet IKKE er interessert.

En skøytekonkurranse tar lang tid, ofte for lang tid. Det er derfor man prøver fellesstarter, lagtempo etc. Alt dette synes jeg er spennende, og selv om fellesstartene har uklare regler, har den mange elementer i seg som er positive. Vi MÅ ønske nye konkurranseformer velkommen siden de tradisjonelle ikke fenger nok, Dessverre. Kortbane har jeg også tro på fremover.

Skøytesporten må markedsføres som eksplosiv, kraftfull med temperament og «kule» utøvere som kommer ut av trikoten og solbrillene og gir sporten en ansikt.

Konklusjon

Dette er ingen uttømmende liste, kun hovedpunkter. Alt lander på økonomi og menneskelige ressurser. Men i all hovedsak dreier dette seg om å bli sett og hørt i sosialer medier samt redaksjonelle medier for på den måten å lokke til seg aktive sponsorer og ungdom.

Således har jeg vel skissert hvor man kan begynne for å få bedre gli på isen. I SOME. Let´s go!