Jeg har jo vært på en god del show og forestillinger i min rolle som anmelder. Stadig opplever jeg store produksjoner som overgår hverandre i stor staffasje.
Hvem skulle da trodd at opplevelsen jeg fikk på denne noe nedskalerte produksjonen denne regntunge høst-fredagen i Oslo skulle imponere meg så til de grader. Disse to figurene dukket opp for første gang på min radar på P1 i programmet Norgesglasset i 1997. I det siste har de dukket opp på sosiale medier hvor historien om livet på Ulsteinvik på Sunnmøre forsetter, blant annet i en egen Podkast. Nysgjerrigheten var da stor når det ble annonsert at de nå skulle på scenen igjen sammen, dog «utan kringkastingsorkesteret» Hildegunn Moltubakk , (Fredrik Steen) og Leif-Per Moltubakk (Ørjan Liavåg) , imponerer med leken energi allerede fra de ankommer scenen og tar raskt med seg publikum inn i sin verden som fremstår noe familiær komplisert, men som fra første replikk er veldig morsomt. Detaljer om familien og forholdet mellom Leif-Per og Per-Leif , Hildegunns ex mann får salen til å bryte ut i stor latter. Dette legger grunnlaget for hvor vi er på vei denne kvelden. Vi får opplyst at vi skal få oppleve en konsert , men denne blir raskt og stadig avbrutt av uforutsette hendelser som vi får inn via telefonene til begge figurene på scenen. Og det er her vi begynner å ane konturen av hva god timing er. Vi ser(og hører) hvordan raske kommentarer (og også stillhet)fremstår som fabelaktig god og lun humor - og det i særklasse.
Jeg må også nevnte at det musikalske vi får presentert holder høy kvalitet. Leif-Per Moltubakk (Ørjan Liavåg) er god på gitar noe som løfter showet på nok et høyt nivå. Ekstra morsomt blir det når Leif-Per blir alene på scenen og må henvende seg til publikum hvorpå han, etter en kort prat med publikum, gjør en låt basert på hva vedkommende i publikum har fortalt. Oppsummert så er dette showet rett og slett veldig morsomt med gode musikalske innslag og en lun stemming som vi trenger i disse tider.
