Jeg har tidligere vært kritisk til kombinasjon Torgeir Bjørn og Jann Post. Ikke fordi Torgeir er dårlig, langt derifra. Han er faglig sterk. Kritikken ligger i at Jann og Torgeir aldri tok så mye som en pustepause i kommenteringen. De giret hverandre opp slik at kommenteringen ble oppkavet. Med Martin i bua er det mye mer behagelig å høre på. Mer ro. Mer kontroll.

Jann Post er av landets desidert beste kommentatorer med høy faglig kompetanse. I kombinasjon med Vebjørn Rodahl er han veldig dyktige på friidrett. Vebjørn er også den som finner balansen med Jann slik at dynamikken i kommenteringen samt språket blir balansert og informativ.

Det er stor forskjell på TV og radio-kommentering. Seerne kan selv se hva som skjer uten at kommentatoren trenger å kommentere. For å få til dette, er pauser viktig. Radio-kommentering skal gi lytterne bilder i kombinasjon med hva som skjer.

Martin Johnsrud Sundby har et klart og tydelig språk med god artikulasjon. Ord-utvalget er stort og således gir han oss variasjoner som er spennende å høre på. I kraft av sin tidligere aktive karriere har han høy troverdighet.

Men jeg undres over hvorfor det må gjøres seiersintervjuer med en gang løperne har gått i mål. De klarer jo nesten ikke snakke. Høy puls og mye pust egner seg dårlig for tv-intervjuer,.

Når det er sagt: hvor spennende er det med tv-bilder fra fjellheimen hvor man ikke ser snurten av publikum rundt løypa. Dette er akkurat det samme vi ser også fra verdenscupene ute i verden – og forsåvidt fra verdenscupen i Lillehammer. Som tv-idrett er sprint spennende men kulissene blir feil. Og da snakker jeg ikke om vakker natur. Ser man ikke et feststemt publikum mangler den smittende effekten av en folkefest via tv-ruta. Dette har alltid vært langrenns største fiende når vi ikke snakker om Holmenkollen, Lahti og Falun. Og det som gjør langrenn til en skandinavisk idrett, ikke europeisk eller verdensidrett.