Tiden er inne for å vedta en utredning av alle etiske dilemmaer og problemstillinger rundt aktiv dødshjelp (eutanasi) og selvbestemt assistert livsavslutning.

Meningsmålinger viser at nærmere 80 prosent av innbyggerne støtter dette, mens Stortinget tier. Her kan man trygt si at de folkevalgte er i utakt med befolkningen.

Forleden deltok jeg i en debatt hos Foreningen Retten til en verdig død, i Oslo. Temaet var knyttet til spørsmålet om å la mennesker som vet at de skal dø, og som har uutholdelige smerter, få assistanse til å kunne forlate livet på egne premisser.

Fremskrittspartiet har lenge ønsket en utredning rundt aktiv dødshjelp og selvbestemt assistert livsavslutning. Allerede i 1998 fremmet partiet forslag om dette i Stortinget. Vi tok det inn i vårt prinsipprogram i 2009.

For knappe to år siden fremmet vi forslaget på nytt i Stortinget, sammen med SV og med støtte fra Rødt. Men stortingsflertallet sa nei.

Alt vi ber om, er en utredning – for å få belyst alle etiske dilemmaer, problemstillinger og utfordringer som vil være forbundet med dette.

En utredning er bare nettopp det: en utredning. Den tvinger ikke frem noen ny lov. Vi ser for oss et bredt sammensatt, kompetent utvalg, som også ser til erfaringer fra andre land. De bør utrede forslag for hvordan en slik lov kan innrettes, og reguleres av et strengt lovverk.

Først etter en grundig gjennomgang, høringer og diskusjon, vil det kunne bli aktuelt å fremme et forslag for Stortinget.

Hvis et forslag blir fremmet, går det til komitebehandling, noe som igjen åpner for nye innspillsrunder og høringer. Med andre ord: Ingenting hugges i stein av en utredning.

Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand til å bestemme hva som er best for seg og sine, fremfor at politikerne alltid skal gjøre det. Frihet til å bestemme over eget liv betyr også at man må sikres retten til en verdig avslutning av livet.

I dag er det flere land som tilbyr eutanasi og/eller selvbestemt assistert livsavslutning. Vi vet at 20-30 nordmenn har reist til Sveits for å avslutte livet ved klinikker der. Slike reiser er utrolig krevende for både den dødssyke og de nærmeste pårørende. Det er forbundet med store utgifter, hvilket også gjør dette til et klassespørsmål.

Skal det kun være de rikeste som skal få dø på egne premisser?
I Oregon, USA, har de tillatt assistert livsavslutning for terminalt syke pasienter over 18 år, som møter spesifikke kvalifikasjoner, siden 1997. Metoden der er en dødelig dose medisiner, som pasienten får på resept, og kan bruke om, og hvis, det blir aktuelt.

En 25-års analyse av erfaringene fra Oregon kom ut i fjor. Spesielt merker jeg meg pasientenes egne grunner for hvorfor de ønsket denne hjelpen.

I et skjema kunne de krysse av for en rekke svaralternativ, og gjerne flere samtidig. Aller høyest kom tapt autonomi med 92 prosent. Deretter kom redusert livskvalitet med 88 prosent, og tapt verdighet med  64 prosent avkrysninger.

Det er også verdt å nevne at kun 60 prosent av pasientene som fikk resept i Oregon, har dette registrert som dødsårsak. Flere ser ut til å ha fått resepten som en forsikring, som kan ha gitt dem trygghet, for så ikke å bruke den.

Den typiske pasienten i Oregon som fikk denne resepten i 2023, var for øvrig en gift 75 år gammel hvit mann, med høyere utdannelse, helseforsikring, og en terminal kreftdiagnose.

Så må man spørre seg: Hvordan kan man så være sikker på at det er den dødssykes eget ønske?
En utredning vil kunne gi noen svar på dette. Vi kan også se til Spania, som ser ut til å ha funnet en god ordning. Der må fastlegen, som kjenner pasienten godt, være enig. Deretter må en uavhengig lege gi sitt bifall, før en psykolog må samtykke, og til slutt må hver pasient innom en domstollignende ordning.

Det er verdt å ta med seg at nær halvparten av alle som får innvilget hjelp til å dø, ikke bruker retten. Enten fordi døden kom fortere enn forventet, eller fordi slutten ikke ble så vond som fryktet. Men det ga trolig pasienten ro og trygghet bare å vite at muligheten var der.

I Norge er eutanasi og assistert selvmord forbudt, men pasienter som er døende kan stoppe livsforlengende behandling. Mange velger å slutte å ta til seg mat og drikke for å dø raskere.

Dette er ikke nødvendigvis en god, eller mindre smertefull, måte å dø på.
Selvbestemt livsavslutning er ikke et valg mellom liv og død. Det handler om et valg mellom to måter å dø på. Skal man gå døden i møte med store smerter og usikkerhet, eller skal vi sikre mennesker en verdig og human avslutning på livet, dersom det er dette man ønsker?

En utredning er det vi ber om. Det bør et flertall på Stortinget kunne klare å bli enige om.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.