For hvert av disse tilfellene finnes det et ukjent antall turgåere eller skigåere. som går seg bort, men som finner veien tilbake igjen lenge før det blir snakk om å koble på redningsmannskap.

Dem vet vi ikke nok om. Det mener universitetslektor og stipendiat ved Institutt for design på NTNU i Gjøvik, Ole Edward Wattne.

– Vi forstår ikke godt nok hva som skjer i tiden fra noen føler seg desorientert til de finner veien tilbake igjen. Hadde vi gjort det, kunne trolig flere redningsaksjoner vært unngått, mener Wattne.

Nå har han sammen med kollega Frode Strand Volden begynt å tette dette kunnskapshullet.

Overraskende sammensatt
Ved å spørre over 400 personer som har gått seg vill i naturen hvordan de fant veien tilbake igjen, har de to forskerne utviklet en oversikt over hvilke strategier og hjelpemidler folk tyr til i slike situasjoner.

Funnene deres tegner et overraskende sammensatt bilde.

– En antakelse man ofte ser i litteraturen, er at folk tyr til såkalt tilfeldig leting når de går seg vill. Det vil si at de leter litt på måfå. Forskningen vår bekrefter riktignok at enkelte gjør nettopp det, men generelt sett er det som skjer langt mer nyansert enn som så, forklarer Wattne.

Lot bikkja finne veien
Han og Volden har delt strategiene villfarne benytter for å orientere seg igjen opp i fire hovedkategorier med et tjuetalls underkategorier. Og storparten av deltakerne i undersøkelsen beskriver å ha brukt en kombinasjon av disse for finne veien tilbake.

– De fleste beskriver bruken av helt bevisste strategier, gjerne som en del av en flerstegsprosess. Det første mange gjør når de har gått seg vill, er for eksempel å bruke digitale kart, som Google Maps eller til og med det i mobilapper som SnapChat. Deretter beskriver en del å bevege seg mot et høyt punkt for å danne seg oversikt over eller finne landemerker i omgivelsene, sier Wattne.

Flere av deltakerne i undersøkelsen fant også mer kuriøse veier ut av situasjonen, forteller forskerne.

– Tre stykker lot rett og slett bikkja finne veien. Enkelte orienterte seg ved hjelp av lyder, for eksempel fra trafikk eller fossefall. Andre igjen brukte måten terrenget skrånet på for å orientere seg i et tåkedekt landskap, sier Wattne.

Følger ikke typisk råd
At nesten ingen fulgte et av de aller vanligste rådene i læreboka, overrasket imidlertid forskerne.

– Det første mange lærebøker råder deg til å gjøre dersom du går deg vill, er å holde deg i ro. Overraskende mange av de vi spurte gjorde det stikk motsatte – de begynte å bevege seg, forteller Wattne.

Det kan ha en sammenheng med at de ikke opplevde at de hadde gått seg virkelig vill før de klarte å komme seg ut av situasjonen på egen hånd, foreslår han.

Til tross for å følge dette sentrale rådet i heller liten grad antyder tidligere studier at skandinaver generelt sett er gode på navigering. Det mener Wattne det kan være flere forklaringer på:

– Nordmenn er generelt glad i å være i naturen. DNT er jo nærmest for en hjørnestein i det norske selvbildet å regne. Mange har dessuten lært å bruke kart og kompass i ung alder, og på norske ungdoms- og videregående skoler er orientering en obligatorisk del av kroppsøving, forklarer forskeren.

«Death by GPS»
Frode Volden er likevel usikker på hvordan dette vil stå seg i fremtiden. Dataen deres røper nemlig at et skifte kan være i emning.

– Vi har en innkommende generasjon som skal være utendørs og som har et helt annet perspektiv på hvilke hjelpemidler som er tilgjengelig, forklarer han.

Det kommer blant annet til syne i hvem som bruker fysiske hjelpemidler når de går seg vill.

– Alle vi spurte brukte digitale kart, men det var ikke alle som brukte kart og kompass. Det var det først og fremst de eldre som gjorde, sier Volden.

Det mener forskerne krever tilpasninger av måten vi lærer folk å ferdes i naturen på.

– Digitale karttjenester er viktige verktøy, men de må brukes riktig. Skrekkeksemplet er såkalt «death by GPS». Det har vært flere tilfeller der folk har fulgt GPS-en så blindt at de har havnet langt ute i en ørken eller kjørt utfor bryggekanter, sier Wattne.

Kan gjøre deg tryggere i naturen
Det er også en fare for at man går glipp av avgjørende referanser i omgivelsene dersom man lener seg for tungt på digitale verktøy, advarer Volden.

– Jo mer man er bevisst på ting som himmelretninger, landemerker og andre elementer i omgivelsene, dess større er sjansene for at man finner veien tilbake dersom man går seg vill, forklarer han.

I verste fall risikerer man at digitale karttjenester blir en krykke man er fullstendig hjelpeløs uten.

– Det er dessuten en sammenheng mellom hvor mange strategier man har i repertoaret sitt og hvor trygt man opplever det å være i naturen. Og graden av trygghet påvirker i sin tur sannsynligheten for om man overhodet oppsøker naturen, forklarer Volden.

Å sørge for at folk er så trygge som mulig i naturen, handler på den måten ikke bare om å hindre turgåere fra å gå seg vill. Det er også kulturelle, miljømessige og samfunnshelsemessige grunner til å ønske at folk skal føle seg trygge i naturen, forteller forskerne.

Det håper de forskningen deres kan bidra til.

De beste rådene til deg som skal på tur
Her har forskerne samlet sine beste råd til deg som skal ut på tur i sommer:

Last ned en ordentlig turkarttjeneste. Google Maps gir rett og slett ikke detaljert nok informasjon om terrenget. Da er Kartverkets Hvor? en bedre egnet app.
Ta alltid med deg analoge reserveløsninger som kart og kompass på lengre turer – og lær deg å bruke dem!
Legg merke til landemerker og vær bevisst omgivelsene når du beveger deg gjennom landskapet, da er sannsynligheten for at du finner tilbake langt større.
Pass på ikke å bli for avhengig av digitale karttjenester eller andre enkeltstrategier når du navigerer utendørs. Jo flere ben du har å stå på, dess tryggere er du.
Ikke vær redd for å ferdes i skog og fjell. Følger du fjellvettreglene og de ovennevnte rådene, ligger mye til rette for en trygg og god naturopplevelse.