Om morgenen 11. september 2001 arbeidet Michael Hingson på 78. etasje i Nordtårnet. Han kunne ikke se flammene eller de fallende restene utenfor vinduet. Michael hadde vært blind siden fødselen.
Så kom flyet. Ubønnhørlig. Rett inn i den verdenskjente bygningen. Han kunne føle at bygningen ristet. Han kunne høre kaoset. Og ved siden av ham hadde førerhunden hans, Roselle, nettopp våknet fra lur.
Hun fikk ikke panikk. Hun var ikke redd. Michael stolte på Roselle og visste: De hadde en sjanse til å overleve.
Med Roselle som ledet an begynte de å gå ned 1 463 steg – gjennom røyk, flydrivstoff, skadde overlevende og stigende panikk.
På et tidspunkt brøt en kollega sammen: "Vi klarer det ikke!" «
Michael svarte rolig: "Hvis Roselle og jeg klarer det, kan du også gjøre det. «
Roselle fortsatte å gå. Ned og ned. Brannmenn passerte dem, på vei opp – mange kom aldri ned igjen. Nå ble det kritisk. Varme. Skrik. Død. Fortvilelse. Ville de klare det.
De nådde lobbyen bare minutter før tårnet falt.
Ute ble himmelen svart av støv. Michael kunne ikke se - men det kunne ingen andre heller. Roselle loset dem ham trygt gjennom kollapsende gater, stoppet i kanten av en trappeoppgang som ville føre til ren luft under bakken. Hun forlot aldri hans side. Den dagen slapp Michael aldri selen sin. Og hun lot ham aldri falle. Roselle sovnet stille inn i 2011, arbeidet hennes er gjort. Men for én mann - og alle som hører historien deres - lever arven hennes videre. Det er slik at mot ikke alltid bjeffer.
