Flere og flere idrettskvinner forsøker å lykkes med kombinasjonen graviditet/morskap og en karriere innen eliteidretten. Et par eksempler: Shelley-Ann Fraser-Pryce fikk gull på 100 meter i friidretts-VM i Doha 2019, og Serena Williams fire Grand Slam-finaler i tennis.
– Men fortsatt er det mye mer vanlig at kvinner legger fra seg toppidretten etter å ha blitt mor, forteller stipendiat Max Bergström ved NTNU. Han og flere forskere ved NTNU og Swedish Winter Sports Research Centre har intervjuet 13 norske og svenske langrennsutøvere om deres tanker om å bli og være mor – og samtidig kjempe for å bli best i verden. Studien er publisert i Women in Sport and Physical Activity Journal. Bli barnløs eller gå glipp av medaljer?Bergström forteller at mange av kvinnene de intervjuet hadde en indre konflikt. De var på vei til å nå toppen av sin sportslige karriere, mens den biologiske klokken tikket høyt. Deltakere som hadde passert 30 år kjente på dilemmaet: Hvor lenge kan jeg vente med å få barn? Og hva vil konsekvensene av en graviditet bli? – Flere av deltakerne i studien, både de med og uten barn, ville helst ha oppnådd sine største idrettsmål før de fikk barn, forteller forskeren. Venter man med å få barn, risikerer man barnløshet. Noen i studien valgte å få barn. De fortalte at de hadde forsonet seg med at de kanskje ikke kom tilbake til samme nivå etter graviditeten. Studien viser likevel at fem av sju kvinner som fikk barn i sin karriere, klarte å komme opp på samme idrettsnivå som før svangerskapet. Eller faktisk ble enda bedre.
Hvordan vil et svangerskap påvirke den sportslige satsingen? Denne usikkerheten var med å skape tvil om valg. Ingen av deltakerne i studien visste hvordan kontrakten elle vilkårene ville kunne bli påvirket ved en graviditet. – Mange var bekymret for å miste sponsorer, lønn og kanskje til og med sin plass på laget. Deltakerne i studien hadde ulike opplevelser: Noen forteller at de ble positivt overrasket over støtten de faktisk fikk etter svangerskapet. Men andre hadde motsatte opplevelser. – Et kjennetegn ved kvinner som fortsatte sin karriere lengst som mor, var at de hadde mulighet til å forsørge seg selv fra idretten, og hadde tilgang til ulike støttefunksjoner som fysioterapeuter, legespesialister og et eget treningsopplegg. De fikk også hjelp fra familie med barnepass. Hard trening og fosterets helse
Kvinner i studien som valgte å bli gravide under karrieren, møtte en ny utfordring: Hvor hardt kan man trene som gravid? De ville ikke risikere fosterets helse, men ønsket å miste minst mulig av den fysiske formen under graviditeten. – De opplevde at de ikke fikk tilgang på god informasjon om graviditetstrening for toppidrettsutøvere. I helsevesenet møtte de ansatte som ikke hadde forståelse for toppidrettens krav. Heller ikke trenere, laget eller forbundet hadde nok spesifikk kompetanse om koblingen graviditet og toppidrett. Bergström forteller at tre av de syv deltakerne i studien tok kontakt med andre toppidrettsutøvere som hadde vært i samme situasjon, for å få tips og råd. Kun to av de syv fikk konkret hjelp gjennom sitt lag eller idrettsforbund. Toppidrett og familieliv
Toppnivået i idretten betyr mye reising i konkurransesesongen. Dette ga også et dilemma: Kvinnene ønsket å prestere høyt internasjonalt i sin idrett, men også å være en god mor. – Mange hadde dårlig samvittighet for å være mye borte fra hjemmet. Studien viste ulike løsninger. En av kvinnene forsøkte å ta med barnet på konkurranser og treningsleirer når det var mulig, og valgte å bli hjemme hvis ikke turen var helt nødvendig. En annen mente at selv om hun var borte fra babyen i noen uker, hadde hun mye tid til å være til stede i de periodene hun var hjemme. Noen følte til og med at familielivet ga positive effekter på idrettskarrieren. Livet med barn setter prestasjoner i et større perspektiv. For å kunne tilbringe mer tid med familien viste studien at noen også avsluttet sin elitesatsing på langrenn. Lite kommunikasjon
Forskerne konkluderer med at kvinnenes dilemmaer i stor grad skyldes mangel på kunnskap, kommunikasjon og praktisk støtte. – Det er påfallende at ingen av kvinnene hadde diskutert spørsmålet om foreldreskap med sine trenere, lagledere eller andre støttefunksjoner før de ble gravide. Dette bidrar til å skape stor usikkerhet om hvordan vilkårene for å drive toppidrett påvirkes ved graviditet, og for tiden etterpå. Bergström sier det er viktig at idrettsorganisasjoner nå tar tak. – Blant annet må de utvikle retningslinjer for utøverne som vil bli mødre, og tydelig kommunisere hvilke type hjelp og støtte de kan få under og etter graviditet, fra idrettsleger og fysioterapeuter. Førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU, Stig Arve Sæther, har også vært en del av studien. Han viser til økt interesse for forskning på kvinnelige utøvere, som naturligvis er nødvendig og avgjørende for kvinnelige utøveres utviklingsmuligheter. Denne type spesifikk kunnskap vil kunne gi bedre tilrettelegging også ovenfor kvinnelige utøvere. Forskerne er på sikt også opptatt av hvordan mannlige toppidrettsutøvere ser på foreldreskap og karriere, for å kunne se hvilke likheter og forskjeller som eksisterer mellom kjønnene.
Totalt 13 langrennsløpere fra Sverige og Norge deltok. Alle var aktive på internasjonalt nivå eller hadde konkurrert på landslag eller ulike langdistanselag. Utvalget besto av: Aktiv med et ønske om å få barn i fremtiden (under eller etter karriere).
Aktiv med barn.
Tidligere aktive personer som fikk barn i løpet av karrieren.
Personer som ikke ønsket barn er altså ikke representert i denne forskningen. Gjennomsnittlig alder var 35,9 år. Data ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer og analysert gjennom tematiske analyser.