Dette minnet litt om gamle dager: Norge hadde mye av banespillet, vartet opp med noen fikse hælspark og deilige gjennomspill. Men foran mål? Helt ufarlige. Norge møtte et middels godt landslag fra New Zealand, men savnet etter Haaland, Sørloth, Ødegaard, Nusa, Ajer, Berge og resten av gjengen som har levert superb fotball de siste kampene, var så tydelig at selv en halvblind kunne sett det.

Første omgang var rett og slett tragisk de første 20 minuttene.

Så begynte det å løsne litt for Norge. Man kan spørre seg hva som egentlig var målet med en slik kamp, der store deler av laget som vant 5–0 mot Israel allerede hadde reist hjem til klubbene sine. Svaret er ganske klart: Ståle Solbakken ville teste bredden i troppen. Han er fullstendig avhengig av å ha spillere som kan fylle hullene dersom noen av de sentrale forsvinner. Hva så han i første omgang?

Han så blant annet at det fungerte fint ute på venstrekanten, der Andreas Schjelderup hadde tatt plassen til Nusa. Med en offensiv venstreback i David Møller Wolfe, som satte i gang spillet og brukte Schjelderup aktivt og klokt, vet man nå at dersom noe skulle skje med Nusa (skade eller lignende), har Norge en solid erstatter.

Midtbanen fungerte også greit, med kaptein for dagen Patrick Berg i en sentral rolle. Han hadde lite å stille opp med når store, sterke spillere fra New Zealand gikk fysisk til verks, men få har like god oversikt som Patrick. Selv om han tidvis ble litt bakovervendt i spillet, ble han en stødig ballfordeler.

Ved siden av ham spilte Oscar Bobb i omtrent samme posisjon. Også han slet med de fysiske newzealenderne, og selv om Bobb fortsatt ikke er på Martin Ødegaard-nivå, skal han ha godkjent.

Helt på topp var det derimot lite å se til Jørgen Strand Larsen. Joda, han har vært god i Premier League, men det er fortsatt et godt stykke opp til Haaland-nivå.

Alt i alt var denne omgangen et lite gufs fra den tiden da Norge trillet ball uten å ha noen som klarte å sette den i mål.

Men så kom Nusa

Så, i 2 omgang, satte Ståle Solbakken inn en av landslagets aller viktigste spiller. Antonia Nusa. Og plutselig ble gufset borte. Sammen med giganten Sander Berge, ble det plutselig et lag med selvtillit. 13 minutter ute i omgangen drar Nusa seg fri - og lempewr ballen deilig opp i venstre kryss: 1-1!

Og det ble sluttstillingen etter at Sander Berge blant annet hadde et skudd i stolpen. Men vitamininnsprøytingen med Nusa og Berge skapte et helt annet lag, en helt annen fremdrift - og hadde Erling Braut Haaland eller Alekxander Sørloth vært på topp, hadde Solbakken fått sin niende seier.

Men gufset over dårlig oppdekning i forsvaret var der. Vi savnet Ajer og de andre stopperne. Det blir heldigvis helt annerledes mot Estland og Italia. Solbakken fikk nyttige svar.